Føler at alle andre unntatt meg selv blir forstått og får hjelp

Hei,

Så fint du tar kontakt med oss som jobber i ung.no.

Du forteller om mange ting som jeg tenker til sammen må bli ganske så overveldende for deg.

Det er utrolig urettferdig og sårende å føle at du står helt utenfor, både sosialt og når det gjelder å få støtte. Når du ser at andre har venner og får oppfølging, er det helt naturlig at du føler deg oversett, sviktet og sint.

Vi har lett for å tenke at alle andre har venner og alle får hjelp og støtte, fordi det er ofte det vi ser. Det er fort gjort å legge merke til gruppene som står i skolegården og ler og har det bra, men vanskeligere å se de som gjemmer seg bort på do eller andre steder for å ikke bli sett. Det er mange som er ensomme og du er ikke alene. Alt er så mye mer enn det vi faktisk ser. Ting som tilsynelatende virker så utrolig fint og flott trenger ikke å være det i det hele tatt.

Dessverre er det ofte slik at det er lettere å fange opp og ta tak i bråkete, forstyrrende og dårlig oppførsel enn den stille eleven som strever vel så mye. Jeg vet ikke om det er slik for deg? Men det er mange som kjenner på sterk urettferdighet knyttet til dette. Den som roper høyest får mest hjelp, men det er ikke nødvendigvis den som trenger det mest.

Det er vondt å stå alene i skolegården mens praten går rundt deg. Det krever mye mot å stå i denne situasjonen hver dag. Kanskje det kunne vært lurt å gå til steder der folk gjør en aktivitet fremfor å stå der folk prater. Det er lettere å henge seg på en gruppe som driver med en aktivitet som f.eks. fotball, sjakk, kort eller lignende. Det å søke til åpne soner som skolebibliotek eller åpne klasserom kan også være fint i friminuttene. Her er det ofte roligere, og terskelen er lavere for å sette seg ned ved siden av noen. Er det noen du samarbeider godt med i timene? Prøv å pakk ned bøkene samtidig når læreren runder av og gå ut i samme retning.

Du forteller at du både har ADHD og OCD. Når slike diagnoser settes vurderes det at utfordringene skaper stor funksjonsnedsettelse i hverdagen. Slike diagnoser settes ikke dersom de ikke påvirker fungering. Jeg blir derfor usikker på hva du mener når du skriver at du skulle ønske du hadde en funksjonsnedsettelse?

Det å være redd for et spesifikt tall er mest sannsynlig knyttet til OCD’en din. Hjernen din har koplet tallet to til en følelse av ulykke, fare eller at noe forferdelig kommer til å skje hvis du ser eller forholder deg til tallet. Den mest effektive behandlingen er å lære hjernen at tallet to ikke er farlig. Dette gjøres i veldig små, trygge skritt og ofte sammen med en terapeut. Man kan begynne med å bare tenke på tallet, deretter se på det skrevet ned, helt til hjernen slutter å sende ut faresignaler. Jo flere ganger du utsetter deg for tallet to og klarer å stå i ubehaget som oppstår, desto mindre frykt vil du oppleve på sikt.

Det å kjenne på at kjønnet du ble tildelt ved fødsel ikke stemmer med hvem du faktisk er på innsiden, kan føles veldig overveldende, forvirrende og ensomt – spesielt når du allerede har så mye annet du står i, og mest sannsynlig kan nok dette bidra til en del av det du har skrevet om å ikke bli forstått. Det er viktig at du får snakket med noen om dette og kanskje er det godt å dele det med noen som allerede har erfaring.

Ungdomstelefonen er et fint sted å ta kontakt når du har spørsmål knyttet til kjønn. Her kan du både ringe, chatte og/eller sende melding. Du kan lese mer om ungdomstelefonen her.

Videre blir jeg nysgjerrig på om du har delt dette med foreldrene dine? Du står i mye nå og det er veldig viktig for deg at foreldrene dine vet om dette. Du er bare 13 år og har behov for støtte og hjelp fra de. Hvis du synes det er vanskelig kan det hjelpe å skrive ned det du ønsker at de skal vite og forstå.

Jeg vet ikke om du fortsatt får oppfølging ved BUP, men dersom du ikke får det kan det hende det kan være aktuelt med henvisning tilbake dit med tanke på behandling av OCD, kartlegging samt samtaler rundt kjønnsinkonkurens. Dette kan du og foreldrene dine snakke med fastlegen din om.

Jeg håper det jeg har skrevet kan hjelpe deg litt på veien og du er hjertelig velkommen til å skrive til oss igjen hvis du har behov for det.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog