Spørsmål og svar

Faren min har behandlet meg dårlig. Bør jeg tilgi han?

Jente, 15

Hei. Jeg har hatt et dårlig forhold med faren min i ett år nå. Han har behandlet meg dårlig og skremt meg, noe som førte til at jeg begynte å ignorere ham. Jeg unngår å snakke og være rundt ham. Tidligere så ble han ofte veldig sur på meg. Situasjonene startet alltid med noe som ikke hadde noe med meg å gjøre. Han klarer ikke å regulere følelsene sine så når noe ikke går som han vil, blir han rasende sur. Da roper han, banner og skjeller ut de som sier at han må oppføre seg. Jeg pleide å være den som sa at han skulle oppføre seg, fordi det var flaut å være rundt han da han fikk disse raserianfallene, spesielt i offentligheten. Da begynte han alltid å skjelle meg ut og kalle meg stygge ting. Det gjorde at jeg følte meg utrygg og ekkel rundt ham. Jeg føler på mye skyld og skam for hvordan forholdet vårt er, men har ikke lyst til å tilgi ham og slippe han inn fordi han nekter å forandre seg. Han sa aldri unnskyld. At jeg ignorerer har gjort slutt på raserianfallene. Burde jeg tilgi ham?

Hei!

Situasjonen du beskriver med faren din hørtes skikkelig vond ut og det hørtes ut som du begynte å få det dårlig med deg selv når du var rundt han. Da er det helt forståelig at du begynte å trekke deg unna han. Han ble ofte rasende over ting som ikke handlet om deg. Han ropte, bannet, skjelte deg ut og kalte deg stygge ting. Også når du prøvde å få situasjonen til å roe seg. Det er ikke rart at du da ignorerte hvis det føltes som den eneste måten å beskytte deg selv på, og få slutt på utbruddene.

Det er viktig å vite at det ikke er et barn sin jobb å roe ned en sint voksen. Når du forteller at du pleide å si til faren din at han måtte oppføre seg, høres det ut som du prøvde å få kontroll på en situasjon som egentlig ikke var ditt ansvar.

Du spør om du burde tilgitt ham.

Jeg har ikke noe fasitsvar på det for deg, for det er det bare du som kan kjenne inni deg hva du føler er rett. Det jeg likevel vil si er at det ikke er sånn at faren din kan kreve tilgivelse av deg eller at det må til for at dere skal kunne ha en relasjon.

Og samtidig kan det være greit å huske på selv om du tilgir, betyr ikke det at det som har skjedd ikke var alvorlig. Du har helt lov å kjenne at det er vanskelig å kunne stole på faren din eller være nære han, selv om du tilgir.

Noen barn og foreldre som har hatt vanskelige forhold, klarer å “reparere” og å bygge opp kontakt igjen. Men da bør det være på forelderens, den voksnes initiativ og at det blir tatt ansvar for det som har skjedd som var feil.

Noen tilgir foreldre inni seg selv uten å nødvendigvis komme veldig nære forelderen igjen etterpå. Noen gjør ingen av delene.

Som du skjønner, tenker jeg ikke at det finnes en regel om at du må være klar for tilgivelse eller at det er riktig akkurat nå.

Det vikigste fremover tenker jeg, er at du setter gode grenser for deg selv. Vær sammen med de menneskene som gjør deg godt og som får deg til å føle deg bra. Trenger du noen å snakke med om det du har opplevd, finnes det også fine steder å oppsøke, som er gratis for ungdom. Sjekk ut mulighetene på din lokale helsestasjon for ungdom eller på et familievernkontor. Det kan noen ganger være godt å reflektere rundt barndomsopplevelser sammen med en nøytral fagperson.

Ønsker deg alt godt. Håper dette var til nytte for deg.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 27.6.2026

Vi har valgt ut dette for deg

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål