Jeg tror jeg sinneproblemer.

Jente, 14

Jeg tror jeg har sinneproblemer, men vet ikke helt. Jeg har en pappa med sinneproblemer, så er kanskje ikke rart om jeg har det. Jeg tror jeg alltid har rett, og kaller folk idiotiske eller andre stygge ord hvis de gjør noe ulovrlig eller som er farlig/dumt. Jeg blir irritert og sint ut av ingenting, og krangler hver dag med mamma eller pappa. For pappa er det vanskelig å godta at jeg vil kjøre lettsykkel når jeg blir 16. han er redd for hva jeg møter og han vil bestemme hvilken skole jeg skal gå på. Jeg er veldig glad i han, men vi tror hele tiden at det er oss selv som har rett. Jeg krangler ofte med mamma fordi jeg glemmer ting, og da blir hun sur. Da blir jeg sur tilbake fordi hun ble sur. Jeg blir så sint at jeg begynner å gråte hver gang. Dette er noe jeg virkelig sliter med. Jeg kaster ting i veggen, skriker i puta, tramper, smeller i dører, sykler meg en tur for å komme vekk. Jeg blir med andre ord jævelig sint hele tiden. Jeg klarer ikke mestre det. Det bare er sånn jeg er:(

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Takk for at du skriver til oss!

Så leit at du opplever at du strever med sinnemestring. Det er aldri greit å føle at man ikke kan styre temperamentet sitt. Temeprament er i stor grad medfødt men det betyr ikke at det ikke går an å lære seg å mestre det. En kompliserende ting kan være er at du er i puberteten. Alle mennesker går gjennom endringer i kropp og hjerne i puberteten både i kropp og hjerne. Det påvirker ofte humøret.

Når ungdom samtidig ønsker merbestemmelse og vil ha friere grenser kan dette bli vanskelig for foreldre og det føre til uenigheter og konflikter. Det høres ut som du er klar over at du bidrar på en litt dum måte av og til. Det er kanskje lurt om du stopper opp og tenker deg nøye om før du lar sinnet komme ut. Det er også hjelpsom å be om unnskyldning om du har regaert feil.

Snakk med foreldrene dine om det du strever med. Om de vet at du strever med dette er det kanskje lettere for dem å holde roen og hjelpe deg.

Det kan være godt for deg å snakke med noen andre om hvordan dette er for deg. Det er fortsåelig at du ikke ønsker å snakke med venner om dette. Det kan midlertid være godt å snakke med helsesykepleier eller sosiallærer.

Legger ved noen artikler som vi håper kan hjelpe deg.

Vennlig hilsen

Familiepsykologen, ung.no

Besvart: 29.8.2021