Jeg vil forsvinne, men ikke dø, vil bare bort fra alt.

Hei jente 13 år,

Det er vondt og fortvilende å ha det sånn at du ikke føler at de nærmeste bryr seg om deg. De sier at de gjør det, men jeg forstår godt at du ønsker å føle at de bryr seg også.

Det er lett å få tanker om døden når livet blir vanskelig og vondt. Mange ønsker bare å få det bedre, men vet ikke hvordan. Det kan være vanskelig å komme ut av smerten helt på egen hånd.

Det å ha fokus på at du vil dø over lengre tid, vil bare forsterke det triste og vonde inni deg. Da er det viktig at du oppsøker noen voksne som du stoler på. På skolen vil helsesykepleier være tilgjengelig for slike samtaler, hvis du ønsker det. I alle kommuner fins også Helsestasjon for ungdom som er 1 til 2 dager i uka, der er det også noen du kan snakke med. De er vant til å snakke med ungdom om nettopp slike ting.

Iblant kan de vanskelige periodene i livet vårt gjøre oss sterkere, slik at neste periode med motgang blir lettere å håndtere. Da kan det hjelpe å ha litt medfølelse med seg selv. Legge bort den kritiske indre stemmen som sier at du ikke er bra nok, og heller gi deg selv litt oppmuntring og vennlig omtale.

Jeg vil også anbefale deg å ta en seriøs prat med foreldrene dine. Fortell om dine ønsker og behov, at du savner å føle at de virkelig bryr seg om deg. Prøv å ha en åpen og ærlig samtale, så kanskje dere kan lage litt "kjøre-regler" slik at også masingen blir dempet.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no