Jeg føler meg helt alene, hva kan jeg gjøre?

Jente, 15

Hei, de siste 3-4 årene har jeg følt meg mer og mer alene. Kanskje mest de siste par månedene hvor jeg finner meg selv gråte og klemme meg selv til søvn de fleste dagene i uka. Når jeg ser tilbake på de siste årene, ser jeg at vennene mine har glidd sakte bort. Nå er det som om jeg er utafor min egen kropp i klasserommet og ser meg rundt. Ser på dem le å prate, og lurer på hvorfor jeg ikke klarer det lenger? Disse små pratene mellom timene hvor vi snakker stygt om lærerne eller hvor vanskelig timene er. Hvorfor er vi ikke venner lenger? Er det fordi jeg plutselig er blitt redd for å møte folk på fritiden? Er det fordi jeg pleide å takke nei til å henge sammen etter skolen, og nå spør de meg ikke lenger. Er det fordi de finner meg kjedelig? Jeg har ingen personlighet, liker ikke “small-talks”, har ikke noe å snakke om, har ikke noe til felles. Hvorfor er jeg ikke som dem? Jeg er et skall. Jeg er tom. Tror jeg har vært det lenge nå. Stoler ikke på noen. Hvordan kan jeg fikse dette?

Hei du!

Så kjipt å høre at du har det sånn. Det høres vondt ut å føle seg som et tomt skall.

Du har mange gode refleksjoner rundt hva som kan ha skjedd, men ofte er det ikke en enkelt ting, men summen av alle. Når du har hatt det slik lenge, og det har blitt tyngre de siste månedene, fortjener du støtte.

Du skriver at du er kjedelig, uten personlighet og et tomt skall. Selv om du føler det slik betyr det ikke at dette er sannheten om deg. Du trenger ikke å være pratsom eller like småprat for å være verdt å bli kjent med.

Dersom du har opplevd problemer med å være sosial i det siste og har trukket deg litt unna, kan det hende de ikke spør og inkluderer deg, fordi de regner med at du trekker deg unna. Det at du tidligere har takket nei, betyr ikke at du har ødelagt alt eller at dette er din skyld. Kanskje vet de ikke at du egentlig ønsker kontakt, men bare synes det har blitt vanskelig.

Du trenger ikke å forklare alt eller prøve å bli en annen person. Men du kan åpne for kontakt igjen, om du klarer å være litt åpen kan du si at du vet du har trukket deg litt unna, men at du vil tilbake til sånn det var før.

Det å møte blikket til de andre, si noe inn i samtalen eller spørre om de vet hva klokka er, er en start. Så kan du bygge på litt etter litt. Om du også snakker med læreren din kan du få hjelp til å koble deg litt på gjennom gruppearbeid.

Samtidig er gråten, tomheten og følelsen av å være utenfor din egen kropp viktig å fortelle en voksen om. Du kan vise akkurat denne meldingen til foreldrene dine, helsesykepleier på skolen, en lærer du stoler på eller fastlegen. De kan hjelpe deg med å forstå hva som skjer og finne støtte videre. Om du sier hvordan du har det kan du også få hjelp.

Du skriver at du ikke stoler på noen. Da kan det være vanskelig å be om hjelp. Du trenger ikke å stole fullt på noen med en gang eller fortelle alt ved første samtale. Du kan begynne med å si at: «Jeg har det ikke bra, og det er vanskelig å snakke om det.»

Du trenger ikke å fikse dette alene, finn noen du stoler på som kan hjelpe deg og støtte deg. Det fortjener du <3

Jeg heier på deg!

Vennlig hilsen Helsesykepleier

Besvart: 26.10.2026