Er det selvskading nok til at jeg kan spørre om hjelp?

Jente, 15

Hei, jeg tror jeg har drevet med selvskading siden jeg var liten, eller vet ikke hva som regnes som selvskading, men siden jeg var liten (7år kanskje )og det har skjedd ting så har jeg kløpet, bitt , klort, og slått meg selv for å håndtere det, gjør det fortsatt til tider og jeg kutter ikke meg selv på armene men jeg klorer meg selv til det blir merker og det gjør vondt, ønsker å snakke med læreren min om dette for jeg stoler veldig på hun! Men tror du hun vil siifra til foreldrene mine? Det er jo ikke kutt og arr så kanskje ikke så farlig? Gjør det jo for å kjenne på smerten der å da liksom. Så vil det være nudventig at hun sier det til foreldrene mine eller ikke siden det ikke er i så høy grad. Vil som fortelle om det men føler jeg ikke kan siden jeg føler det ikke er selvskading nok til å regnes som det hvis det gir mening? Og ttor det hadde hjulpet å snakke med hun om det men vil ikke være til bry eller plage med noe som ikke er så viktig…

Svar

Hei!

Så bra at du skriver til oss i ung.no og spør om dette! Vi er her for deg!

Det første jeg tenker når jeg leser det du skriver er at det er fint at du har en som du stoler veldig på og vil snakke med, og at du ikke må være redd for å være til bry eller plage henne.

Selv om du ikke kutter og det blir arr, så er det allikevel selvskading. Det er mange måter å selvskade på, men veldig mange gjør det for å dempe vonde tanker og følelser. Men det er mye bedre å snakke med noen, både om det som kan være vanskelig og hvordan en kan takle det på andre måter.

Du kan lese mer om selvskading her.

Når det gjelder det om hun vil fortelle det til foreldrene dine, så er det slik at i utgangspunktet skal foreldre informeres om selvskading fra skolen. Samtidig så skal skolen vurdere alvoret og også ta hensyn til hva du mener. Du kan lese mer om dette her: Taushetsplikt i skolen.

Jeg vil anbefale deg å snakke med læreren din om dette også.

Jeg håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt! Husk at du ikke er til bry!

Hilsen spesialvernepleier i psykisk helse

Besvart: 24.2.2025