Hopp til hovedinnholdet

Moren min har flytte fra faren min og det er vanskelig for meg.

Jente 17 år
 

Spørsmål

Hei! For 6måneder siden flyttet mamma ut. På forhånd hadde hun ikke sagt så mye, bare at hun og pappa kranglet mye, noe jeg og min yngre søster hørte mye til. Men mamma sa da at hun ville prøve og la ting ordne seg, og lovte at uansett skulle hun ikke flytte langt bort. Midt i denne tiden fikk jeg plass på skole 5timer borte, og bestemte meg for å flytte siden kjæresten min også hadde fått jobb der. Dagen etter vi hadde flyttet fikk jeg beskjed fra min eldre bror at mamma flyttet ut, og at min lillesøster tok det veldig tungt. Der satt jeg langt borte, og ville bare være hos min lillesøster. Jeg gråt mer enn jeg noen gang har gjort og følte meg så langt nede. Bare ett par dager etter fant jeg ut at jeg var gravid, som gjorde at jeg og kjæresten min fikk en vanskelig og tøff tid. Vi bestemte oss for å beholde barnet og er lykkelig over det valget med at vi nå venter ei lita prinsesse. Men nå kjenner jeg at jeg er lengre nede og mer deporimert enn noen gang. Å være hjemme i julen er utrolig tøft. Mamma har fått seg ny kjæreste, og har snakket usant hele tiden til oss om at det ikke er noe ny mann i bildet. Pappa og mine to søsken, spesielt min yngre søster har det forferdelig vanskelig. Hun sier det er så masse å gjøre hjemme, (bor på en gård) og at hun orker ikke snakke eller tenke på noe. Og jeg har så dårlig samvitighet som har flyttet bort, og verken jeg eller søsknene mine har noe særlig kontakt med mamma. Jeg klarer ikke tilgi det hun har gjort, og ikke blir det bedre når jeg ser hvordan det går for min familie.. Selv føler jeg at jeg har mistet mamma, hun truer med å flytte til sin nye kjæreste som bor langt borte. Jeg savner mamma slik som hun var før, på slutten før hun flyttet satt hun plutslig midt på dagen å drakk alkohol.. Noe jeg aldri har opplevd før, hun brukte mye tid på pcen og jeg skjønte lenge at hun holdt på med ting hun skjulte. Jeg var nok veldig ufin mot henne fra jeg skjønte at hun holdt på med ting som ikke var greit, men det bare bobblet inni meg - men turte ikke si noe om det til henne eller andre. .Nå føler jeg at jeg skulle hatt en mamma som støttet meg, og som kunne hjelpt meg gjennom graviditeten. Jeg har heldigvis mange gode venner og en herlig kjæreste, men det er jo noe som mangler. Og mine venner bor jo langt borte, og kjæresten min vet ikke noe om å være gravid- og hvert fall ikke som 17åring. Han er tre åreldre og har fast inntekt, så det er godt å vite at vi klarer oss på det, vi har også ett veldig godt forhold. Selv om jeg kjenner det er vanskelig å være en god kjæreste for han når jeg er så trist å lei.. jeg gråter ofte mange timer om dagen, jeg prøver å puste og tenke gjennom ting men alt inni meg kollapser.. og jeg gråter meg i søvn og sover til kjæresten min kommer hjem fra jobb, og gråter meg i søvn på kvelden igjen. Jeg er lei meg hele tiden og tenker bare på alt dette. Vil gjerne fortelle jordmor om min situasjon, men kommer til å knekke sammen. og det orker jeg ikke. Jeg føler jeg kan se ansiktet mitt er en sliten maske. Jeg sover dårlig, og orker ikke spise om ikke jeg har folk rundt meg som spiser samtidig, alt gjør fryktelig vondt, jeg vil hjelpe mine søsken og min pappa, men vet ikke hvordan. Om dere ikke kan gi så mye svar er det bare godt å få sagt alt. Håper dere kan gi noen råd om hva jeg kan gjøre. Når jeg er så trist og frustrert over det som skjer i livet mitt er jeg redd for fosteret! Alt dette går også ut over skolen, som jeg ønsker å fullgføre til tross for barnet mitt- men alle psykiske påkjenninger gjør at jeg snart gir opp.Og til sist føler jeg at alt dette er mamma sin skyld, men vet ikke hvor mye jeg kan si til henne.. Er redd for å si noe som kan komme til skade for henne. Vi har ikke snakket på snart to måneder, hun sender melding og lurer på hvordan det går.Men oftest orker jeg ikke svare. Takk for en side hvor man kan lufte tanker. Følelser og spørsmål. Håper å få noen råd til hva som kan hjelpe meg/oss..

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

 

Takk for at du deler dette med oss!

 

Det er lett å forstå at dette er veldig vanskelig både for deg og familien din. Det at du er gravid og sitter langt unna gjør det ikke lettere. Det er lett å forstå at du får dårlig samvittighet av ikke å være der for de andre i familien din men det er ikke ditt ansvar. Det kan hende du bør råde søsteren din om å snakke med helsesøster eller sosiallærer på skolen der hun går. Det du kan er å snakke med henne og si at du tenker på henne.

 

Du må også tenke på barnet ditt. Det å gå rundt og være deprimert, stresset og med skyldfølelse er ikke bra for barnet ditt. Jeg synes du skulle snakke med jordmoren din om hvordan du har det.  De aller fleste jordmødre har vært bort i jenter som har det som du før. Du kan skrive ned det du vil si henne eller gi henne dette du har skrevet til oss. Det er ikke farlig å gråte. Det er lov å ta vare på deg selv nå.

 

Du må kjenne etter hva du orker av kontakt med moren din nå. Det er veldig forståelig at du er skuffet og sint på henne. Hun har kanskje gode grunner til å gå fra faren din, men hun har ikke gjort det på en hensynsfull måte i forhold til barna sine.

 

Kan din kjærestes mor være en støtte for deg nå? Det kan være godt med en erfaren kvinnes støtte nå.

 

Håper at dett kan være til nytte for deg!




Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Skilsmisse
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om skilsmisse