Føler at foreldrene mine ikke bryr seg om meg lenger. Jente 16

Jente, 16

Hei. Helt siden lillebroren min ble født har jeg følt at pappa ikke bryr seg om meg like mye lenger. Det ble enda værre når jeg kom i tenårene/puberteten. Han prioriterer altid lillebror over meg uansett hva det handler om. Jeg føler at verken han eller moren min kjenner meg og at de ikke er interessert i å prøve å bli ordentlig kjent med meg en gang. De vet ikke engang favoritt fargen min. Jeg får vondt i hele meg hver gang alle veninnene mine snakker om hvordan de deler alt med faren og moren sin mens mine foreldre ikke kan noe som helst om meg. Jeg har gitt helt opp på å prøve å dele noe som helst. Jeg føler de ikke har noe interesse i livet mitt i det hele tatt og jeg får vondt inni meg av det. Jeg er skikkelig lei av å ha det sånn og jeg syns det er urettferdig at alle rundt meg kan snakke med foreldrene sine som om de er bestevenner mens jeg ikke kan snakke om noe som helst med dem. Jeg har også prøvd å si det til dem men de nekter og sier at jeg må slutte å føle så mye.

Hei!

Jeg forstår godt at du blir lei deg av situasjonen med foreldrene dine. Både fordi du føler deg oversett, men også fordi du har prøvd å si fra, og så opplever du at følelsene dine blir avvist med at “du føler for mye”. Det er ingen omsorgsfull måte å møte deg på. Man kan aldri føle for mye! Det vi vet er at følelser gjerne roer seg om de blir forstått og tålt.

Det er jo naturlig at et søsken som er yngre krever en annen type kontakt og oppmerksomhet fra en forelder. Men likevel synes jeg pappaen din burde klare å finne tid til deg og, der bare dere to kan gjøre ting som du liker. Det trenger kanskje ikke være like ofte som før da du var yngre, men det må være tider der du kjenner at dere faktisk har oppmerksomheten til hverandre og har det fint sammen.

Du har allerede forsøkt å fortelle foreldrene dine hvordan du føler det, skriver du. Ettersom ikke det fungerte så godt, så kan det være lurt å prøve en annen måte isteden. Hva med å skrive til dem, i et brev eller en melding? Litt som du gjør her. Det kan gi dem litt tid til å lese og tenke, før de svarer.

Du kan skrive at du savner tid med foreldrene dine der du får dem litt for deg selv. Du kan skrive at du skulle ønske de oftere spurte deg hvordan du har det og hva du er opptatt av om dagen.

Om du skriver litt som det, så kritiserer du ikke foreldrene dine, du bare sier hva du ønsker deg. Det tror jeg kan være lurt for å få dem til å forstå.

Det er naturlig at det gjør vondt å oppleve at foreldrene dine ikke virker å kjenne eller være nysgjerrig på deg, særlig når du ser vennene dine ha den typen kontakt med foreldrene sine som du savner.

Men foreldre er jo forskjellige. Noen er mer “varme” og nysgjerrige, andre er litt dårlige til å snakke om følelser. Kanskje er dine foreldre litt som den siste typen? Det kan være vondt å ha foreldre som ikke oppfører seg slik man ønsker. Men selv om dine er annerledes enn venner sine, så betyr ikke at du må vente på at de skal forandre seg før du kan få støtte.

Du kan jo tenke etter om du har andre voksne i livet ditt som du føler ser deg litt mer lik? En tante, onkel, besteforelder, trener, eller en venn sin forelder? Mange ungdommer får gode forhold til andre voksne og, når de blir eldre. Du kan dra mer på besøk og snakke mer med andre. Det kan gi gode følelser!

Jeg legger i tillegg ved noen tekster under svaret mitt her, som gir flere tips til hvordan du kan få et nærere forhold til foreldrene dine. Les dem og. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 1.6.2026