Jeg føler meg så sinnsykt alene!

Jente, 16

Hei, jeg føler meg så sinnsykt alene. Jeg føler jeg ikke har noen ordentlige venner og det begynner å tære skikkelig på den mentale helsen min. I høst begynte jeg i første på videregående, og gledet meg til å få nye venner, ettersom jeg ikke hadde så mange fra før. Men etter hvert som tiden gikk la jeg merke til at jeg ikke fikk meg noen venner. Jeg ble kjent med folk, men klarte ikke å få noen ordentlige venner eller vennegruppe. I høst kunne jeg liksom trøste meg selv med at det fortsatt var tidlig og at det ville komme etter hvert, men nå er vi liksom i slutten av februar og jeg er mer ensom enn jeg noen gang har vært. Har ikke blitt invitert med ut siden før sommerferien. Jeg er hjemme HVER ENESTE helg og må bare se på alle sine storyer at de har det gøy med sine venner. Jeg griner nesten hver eneste dag, og får en klump i halsen bare jeg ser noen kose seg med en venn. Jeg vet ikke hvordan jeg kan komme meg videre fra dette, eller iallfall slutte å være så lei meg hele tiden.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Jeg forstår at det gjør vondt. Du er 16, har begynt på videregående – en periode som alle sier skal være “så sosial og gøy” og så sitter du der og føler deg utenfor. Det er en skikkelig ensom følelse.

Det at du gråter nesten hver dag og får klump i halsen når du ser andre kose seg, sier egentlig bare én ting: du bryr deg. Du ønsker tilhørighet. Det er en helt grunnleggende menneskelig ting. Og det du opplever nå, er mye vanligere enn det ser ut som på storyene.

Når du sitter hjemme og ser andres stories, ser du de morsomste 10 minuttene av kvelden, de beste vinklene og de som faktisk ble invitert. Du ser ikke de som også sitter hjemme, de som føler seg utenfor i vennegjengen og de som dro hjem og gråt etterpå. Det betyr ikke at følelsen din ikke er ekte, men bildet du sammenligner deg med er skjevt.

Mange tror vennskap “bare skjer”. Men sannheten er at folk er usikre, mange klamrer seg til de første de snakker med og mange later som de har det mer sosialt enn de egentlig har. Det er februar nå. Det føles sent. Men sosial dynamikk i en klasse kan endre seg hele første året og faktisk også i VG2.

Ensomhet betyr ikke at det er noe galt med deg. Det betyr at du ikke har funnet dine folk enda.

Her er tips til hva du faktisk kan gjøre:

Slutt å vente på å bli invitert (selv om det føles urettferdig). Men ofte sitter mange og venter på akkurat det samme. Kan du spørre en person: “Har du lyst til å finne på noe i helga?” Foreslå noe konkret? (Film, tur, café, game night). Det trenger ikke være en hel gjeng. Ett menneske er nok.

Vennegrupper ser kule ut, men de sterkeste vennskapene starter ofte en-til-en. Er det en i klassen du føler deg litt mer komfortabel med? Start der. Ikke prøv å “komme inn i en gjeng”. Bygg en relasjon.

Noen ganger finner man ikke folk i egen klasse – men i idrett, teater, klatring, treningssenter, frivillig arbeid, gaming-miljøer eller musikk. Miljøer hvor man gjør noe sammen gjør det mye lettere å knytte bånd.

Du skriver at du gråter nesten hver dag. Det er et tegn på at dette faktisk påvirker deg mye. Har du noen voksen du kan snakke med? Helsesykepleier på skolen? Forelder? En lærer du liker? Fastlege? Du trenger ikke ha det “verre” for å be om hjelp. Du har det vondt nå – det er nok.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 27.2.2026