Jeg føler meg usynlig, hva kan jeg gjøre i vennegjengen?

Hei

Så fint at du skriver til oss på ny. Ungdomsårene byr på mange utfordringer og erfaringer så det er fint at du spør oss når du har noe på hjertet ditt.

Det er helt forståelig at du er lei av å få så lite igjen av dine venner. Det er frustrerende når du er en person som prøver å gi så mye av deg selv til andre, selv om du ikke helt er komfortabel med det. Det er flott at du øver deg og ikke trekker deg tilbake.

Det å ikke føle seg verdsatt er ingen god følelse. Det kan føre til at du begynner å miste troen på egen verdi og det er ikke bra. Det er trist at du kjenner på dette, men håper at du kan klare å lage en liten endring i livet ditt.

Det du kan være litt obs på er at personer som gir mye av seg selv opplever mange ganger at de ikke får det samme tilbake. Dette er kanskje fordi at du aldri sier noe om dine følelser eller dine behov og tanker til andre. Det å skal være en støtte for mange, forstå hva de sliter med, hjelpe dem med å finne løsninger osv er et hardt arbeid. Det gir heller ikke rom for deg til å åpne deg, noe som igjen kan føre til at du kan bli tatt som en selvfølge. Det vil si at de synes du er godt å ha som støtte, men de klarer ikke å gi deg det samme tilbake.

Dette trenger ikke å være fordi at de ikke bryr seg om deg, men de tenker ikke over at du også har dine behov. Du vet at de aller fleste ungdommer tenker mest på seg selv. Hvordan man tenker på seg selv er så forskjellig. Noen har en god selvfølelse og tåler å være slik de er uten å påvirkes for mye av det. Andre er mer følsomme på hva de tror at andre tenker og synes om dem og prøver å bli slik som de tenker at andre vil de skal være. Dette blir slitsomt i lengden og fører mange ganger til at man blir liksom ikke helt fornøyd med seg selv uansett hva man gjør. Det blir aldri godt nok.

Det er mange som synes at det å omgås andre er vanskelig og sliter med å finne seg til rette. Ungdomsårene er en tid da de fleste kjenner på en stor forandring, både i seg selv og på andre. Puberteten har satt hormoner i sving, man kjenner seg mer usikker og vil prøve å være så lik andre som mulig. Plutselig så er det ikke lenger viktig at bare de i klassen liker deg og setter pris på deg, men man prøver å bli likt, akseptert og forstått av så mange. Dette kan igjen gjøre deg mer usikker og stresset ved at du tenker mye på dette og bruker energien din på dette.

Det er en naturlig overgang fra det å være barn til å bli ungdom og ung voksen. Det er hjernen din som arbeider hardt med å finne den nye deg. Dette tar lang tid og en en prosess som mange synes er slitsom, men det er veldig viktig for deg. Det er nå du skal lære deg å finne deg selv igjen bare i en ny utgave der du måler deg med alle andre for å igjen skal finne trygghet i deg selv. I denne perioden føler mange annerledes, store følelser kommer lettere til uttrykk, du kjenner ikke helt deg selv igjen og kanskje merker også de rundt deg at du og dem endrer dere litt.

Selv om dette er helt normalt så er det også stressende å være i denne "nye" tiden. Husk at det er jo ikke bare du som gjennomgår denne utviklingen, men vennene dine er også der. Det vil si at alle prøver å teste hverandre for å finne en ny måte å være på, som igjen gjør også de andre litt mer stresset og ulik den de egentlig var. Det er derfor at så mange kjenner på en tristhet over at de mister litt de vennene de hadde som små fordi man vokser fra hverandre.

Husk også at det med å hevde seg selv er viktig for din utvikling. Det å tørre å si hva man vil gjøre, hva man tenker og bli akseptert og hørt på. Det å øve seg på å tørre å si hva du vil og ikke minst øve deg på å spørre om å bli med. Vent ikke på en invitasjon, og svarer de med spørsmål om det blir bare dere, så svar at ja, det blir sikkert koselig. Er det ikke rom for dette i en vennegjeng så er det helt normal at du føler deg alene og litt usynlig med det du gjør. Det er en følelse som du burde ta på alvor slik at du ikke mister troen på din egen verdi. Da er det kanskje riktig for deg å velge den andre vennegjengen du har.

Kanskje må du være den som tør og snakke om dette for å klare å gjøre den endringen du trenger. Det å bi stett og forstått også når dagene er vanskelig er viktig. Ungdommer er ikke så flinke til å vise dette, nettopp av redsel for å være annerledes. Da skapes denne fasaden du kjenner på nå som egentlig bare er vond å være i. Tenker at mange rundt deg har det nok slik som deg, det må bare noen til å for å sprekke denne boblen. Kanskje kan det være deg?

Hvis du ikke får til å snakke med de rundt deg om dette så anbefales det at du tar kontakt med noen du er trygg på. Hvis du har eldre søsken så har kanskje de kjent på det samme? Kanskje har foreldrene dine kjent på dette? Helsesykepleier på skolen din har helt sikkert hatt mange slike samtaler med ungdom. Dra en tur innom dit hvis du trenger noen å snakke med, det er alltid godt å få tanker ut av hodet omsatt i ord:)

Håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt.

Helsesykepleier

ung.no.