Hater søsteren min, er det en normal følelse?

Hei!

Jeg forstår veldig godt følelsene du beskriver, men slapp av - når man er ungdom er det faktisk ganske normalt å kjenne hat mot familiemedlemmer. Noen kjenner det mest mot foreldre, andre mot søsken. Det er uansett vondt, og kanskje også forvirrende, å føle at man hater et familiemedlem som man egentlig innerst inne er knyttet til og glad i.

Men det er altså ganske naturlig. For hvis du tenker etter, så er din oppgave nå snart å løsrive deg fra familien din for å lage ditt eget liv med nye mennesker (venner og kanskje en kjæreste etter hvert?). Hvis du likte familien din like godt nå som da du var yngre, ville du kanskje aldri flyttet ut? Og det er det jo meningen at du skal etter hvert. Noen kjenner seg klare for å løsrive seg uten å kjenne at de hater de de skal løsrive seg fra, andre kan kjenne på skikkelig sterk avstand og også en følelse av hat.

Kanskje føles også avstanden mellom deg og søsteren din ekstra stor på grunn av at dere akkurat nå vokser i litt ulikt tempo og er opptatt av forskjellige ting. Man modnes ulikt og i noen perioder av søskenlivet kan avstanden føles ekstra stor eller at noe er ekstra irriterende ved søskenet. Husk tilbake på da du var to år yngre. Kanskje tenker du at som 14-åring var du veldig umoden og teit. Og der er søsteren din nå. Små ting kan irritere, som f.eks måten hun snakker eller ter seg på, eller hvordan hun kler seg. Jeg vet ikke om denne forklaringen stemmer med hvordan du har det men det kan være en måte å forstå det på:)

Du spør om følelsen av hat er noe du kan gjøre noe med. Svaret på det er ja! Du kan absolutt ta grep for få det litt bedre med de du bor med.

• Det første jeg vil råde deg til er å snakke med foreldrene dine. Snakk med dem en gang søsteren din ikke er der. Forklar du at du kan kjenne på vanskelige følelser ovenfor søsteren din som du ikke helt klarer å styre og at du syns det er vanskelig og leit, men sånn er det. Si at du tror det har med puberteten å gjøre, og at dere er litt i "utakt" nå. Og så kan du be dem om litt hjelp. Be om at de viser forståelse for at du trenger å ha mer tid for deg selv, og støtter det i praksis. F.eks kan det bety at du får være alene på badet, eller være oppe lenger enn søsteren din om kvelden. At de støtter deg i en krangel dere har. Eller at du og foreldrene dine gjør ting alene noen ganger bare dere tre, uten at søsteren din er med. Du kan tenke etter om det ellers er andre ting som kunne hjelpe, og som du ønsker at foreldrene dine støtter deg i.
• En dag du ikke kjenner på så veldig hat mot søsteren din (disse følelsene er sikkert ikke like sterke hele tiden?) så kan du jo også spørre henne hva hun tenker om forholdet deres. Dersom hun kommer med noen innspill så forsøk å lytte til det hun sier uten å gå i forsvar. Si til henne at du vet at du ikke alltid oppfører deg bra mot henne men at det ikke nødvendigvis er hennes skyld. Forklar det gjerne med "normal ungdomsoppførsel" slik jeg gjorde for deg i starten av svaret her. Kanskje kan det hjelpe? Kanskje kjenner hun på det samme mot deg, og så kan dere prate litt sammen, om det å ha det sånn?
• Videre kan du komme med forslag til ting som du og søsteren din kan gjøre sammen bare dere to. Jeg vet at du kanskje tenker at det er helt uaktuelt ettersom dere har et så vanskelig forhold nå, men man må på en måte bryte ut av de dårlige mønstrene for å få en endring. Så ta initiativ og det vil gå bedre enn du tror. Kanskje blir hun skikkelig glad for å se at du bryr deg noe likevel? Det dere gjør trenger ikke være så tidkrevende og stort, bare en liten aktivitet kan hjelpe. Dere kan f.eks lage noe mat sammen, gå og kjøpe en is, se på gamle fotoalbum, eller kanskje se noe sammen på TV som dere begge liker? Om man har bare en liten hyggelig stund sammen er det litt vanskeligere å kjenne på hat eller å krangle etterpå. 
• Ellers, kan du øve deg på å la følelsene av hat og irritasjon mot søsteren din bare komme, for så å gå igjen. Det viktigste er egentlig å ikke gjøre dumme ting mot den man føler så sterkt mot. Det er jo egentlig lov å føle og tenke hva som helst, og det er ikke farlig, så lenge man ikke "handler" på det (f.eks sier noe stygt eller slår, etc). Så bare pust deg rolig igjennom det du kjenner på ta et skritt tilbake og gå gjerne litt for deg selv. Gå på rommet ditt eller gå helt ut og vær med noen andre enn familien din. Og se om de roer seg ned. Les mer om hvordan du kan håndtere sterke følelser i denne artikkelen om "følelser som koker". 
• Husk også at du kan snakke med andre om det du føler på. Kanskje har du venner som har søsken og som kjenner seg igjen i det du føler og opplever nå? Snakk med dem og del erfaringer.

Jeg kan også trøste deg med at mange søsken får et nærere forhold når de blir eldre. Man får lettere for å prate sammen uten å bli irriterte på hverandre og man er mer "på plass" i seg selv ettersom man blir voksen. Når dere begge etter hvert flytter ut og treffer hverandre på andre arenaer så kan ting bli roligere og mer respektfullt mellom dere. Så vær tålmodig!

Jeg håper dette ga deg noen ideer og tips. Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler som handler om hvordan man kan snakke med andre om vanskelige ting, og om søskenkrangling. Les dem gjerne. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no