Blir så fort sur på foreldrene mine, det koker over. Mamma truer med BUP

Hei!

Det er helt normalt å være sånn som du er. Det er helt normalt å være mer sint og irritert som ungdom,(også normalt å spise mer godteri enn man kanskje får lov til). Jeg tenker at mye av det du forteller her, nok handler om at du har kommet i puberteten. Nå vet jeg ikke om du alltid har vært mye sur og irritert eller om det har kommet mer i det siste? Det er i alle fall ganske vanlig at det "koker over" litt i hodet når man er i den alderen du er i nå. I puberteten svinger følelsene voldsomt fordi det skjer mange endringer i hjernen og hormoner fyker overalt i hele kroppen. Det er som at man ikke klarer å styre temperamentet sitt, man kan bli sur for de minste ting, eller lei seg for de minste ting. Og plutselig blir man glad igjen. Kan du kjenne deg igjen?

De fleste ungdommer blir mest irritert mot foreldre, for når man kommer i puberteten er det vanlig å begynne å like familien sin mindre enn man gjorde da man var liten. Det er en måte å forberede seg på å skulle flytte fra dem (om mange år). Da er det litt lurt å like dem mindre for da blir det lettere å dra fra dem senere. Så det å bli mye sur på foreldrene dine er altså en normal del av utviklingen i ungdomstiden. Jeg tenker ikke at du trenger å dra til BUP for en slik ting alene, og jeg syns det er leit at mamma truer deg med dette. Jeg skulle virkelig ønske at foreldrene dine forstod hvor vanlig det er å streve med sterke følelser, og å streve med kroppsbilde når man er 14 år. Da ville de kanskje oppført seg annerledes mot deg enn å bare kjefte og være sure.

Du skriver at du hater kroppen din. Det er sterke ord! Jeg kan forstå at du syns det er vondt å ha det sånn med deg selv. Kroppen forandrer seg jo en hel del i puberteten. Det er lite sammenheng mellom matinntak og kroppsfasong i den alderen du er i, for kroppen vokser gjerne i "rykk og napp": plutselig vokser man i høyden, plutselig får man ekstra fett på nye steder, som er som et slags "lager" til den neste vekstperioden. De fleste forandrer seg voldsomt i kroppen i løpet av tenårene, og det er lite man kan gjøre for å endre det. Kan du trøste deg med det, og gi deg selv litt tid? Vær tålmodig, så vil kroppen din nok finne sin form litt mer når du blir eldre.

Uansett - når man har det sånn som du har det nå, både med kropp, mat og med følelser, så er det viktig at foreldrene dine skjønner hva som skjer på innsiden din og at de viser mer forståelse. Og at de skjønner at det ikke er vondt ment når du "koker over". Kanskje vil det hjelpe om du klarer å fortelle dem litt hva som foregår på innsiden? Du kan jo også vise dem det du har skrevet her til meg, og svaret mitt. Da får de sjansen til å skjønne mer av hvordan det er å være deg nå, som ungdom. Forsøk å prate med dem om dette en gang dere er venner fra før av, når du ikke kjenner deg sur eller irritert. 

Hvis du vil prøve å jobbe litt med å bli mindre sint så har jeg noen tips:

Noen ganger hjelper det å finne ut hva slags tanker som kommer til deg rett før sinnet mot foreldrene dine kommer. Er det f.eks tanker som "foreldrene mine er så urettferdige mot meg" eller "foreldrene mine forstår meg ikke, de tror ikke jeg er normal" eller "mamma hører ikke på meg, hun sier ting til andre som jeg ikke vil at hun skal si". Alle slike tanker kan trigge sinne.

Når du blir litt kjent med hva som skjer når du blir sint, kan du finne ut om det du reagerer på er "verdt" et sinneutbrudd, eller om du kan finne noen andre måter å si ifra på. Det er bedre å si de følelsene som ligger bak, enn å bare bli sint. Husk at det også går an å bare puste rolig inn og ut og gå fra situasjonen, uten å si noe. Det er en måte å beskytte seg selv og andre på. Så kan du heller si ifra etterpå, når ting har roet seg, om at du ikke likte f.eks det mamma sa eller gjorde ovenfor deg.

Det kan også være lurt å huske tilbake på de gangene du kjente at du ble sur eller sint, men greide å roe ned surheten/sinnet ditt så det ikke tok overhånd. Kanskje du hadde noen knep du brukte da, som du kan bruke mer?

Dette var mine innspill. Jeg håper det var til hjelp. Det er bra at du tenker etter hva som skjer og vil gjøre noe med det, og at du står for at det er helt normalt å ha det sånn du har det nå, selv om det er vanskelig for deg.

Jeg håper foreldrene dine vil vise forståelse om du snakker med dem, og jeg håper de klarer bedre å behandle deg med respekt selv om du er midt i puberteten og kan bli både sint og sur innimellom. 

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å være i puberteten og hva som er vanlig. Jeg anbefaler deg å lese dem, da vil du få flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no