Forholdet mellom meg og mamma har endret seg, vi krangler.

Hei!

Jeg forstår at du blir lei deg når forholdet mellom deg og mamma har endret seg fra at dere var skikkelig nære til nå å bare krangle. Men jeg kan trøste deg med at dette er helt normalt. Det er mange ungdommer som skriver inn til oss med de samme opplevelsene som deg. Og ja - jeg tror helt sikkert dette går over. Forholdet mellom foreldre og barn blir nesten alltid vanskelig når barna kommer i puberteten. Og så roer deg seg gjerne, og blir bedre igjen når barna blir eldre og mer modne.

Det er helt vanlig at det "koker over" litt i hodet når man er i den alderen du er i nå. Da du kom i puberteten (rundt 13 år ca), da startet nok følelsene dine å svinge voldsomt, som følge av store endringer i hjernen din og mange nye hormoner som strømmer i kroppen. I puberteten kan det derfor være at man ikke klarer å styre temperamentet sitt, man kan bli sur for de minste ting, eller lei seg for de minste ting. Og plutselig blir man glad igjen. Kan du kjenne deg igjen i det?

De fleste ungdommer er aller mest irriterte når de er hjemme, for i puberteten er det vanlig å begynne å like familien sin mindre enn man gjorde da man var yngre. Det er rett og slett litt smart, for det er starten på å løsrive seg og å etter hvert ha et ønske om å flytte hjemmefra. Hvis du var like nære moren din nå som da du var f.eks syv år så ville du kanskje aldri flyttet fra henne? Og det er det jo meningen at du skal!

Men når man har det sånn som du har det for tiden så er det viktig at foreldre skjønner hva som skjer og viser forståelse. Og at de skjønner at det ikke er vondt ment når man blir sur, men bare en del av det å komme i puberteten. Skjønner de det, kan det bli mindre krangling.

Kanskje vil det hjelpe om du klarer å fortelle mamma litt hva som foregår oppe i hodet ditt for tiden? Da får hun sjansen til å skjønne mer av hvordan det er å være deg nå. Forsøk å prate med henne om de følelsene du har en gang dere er venner fra før av og det er rolig og god tid. Kanskje kan pappa også være med på samtalen, hvis det føles lettere?

Noen ganger hjelper det også å finne ut hva slags tanker som kommer til deg rett før sinnet/irritasjonen mot mamma kommer. Er det f.eks tanker som "mamma bare maser", eller "mamma tror ikke jeg klarer noe selv lenger" når hun ordner alt for deg? Eller er det tanker som handler om urettferdighet, som "det er alltid jeg som får kjeft"? Andre ting? Tenk på alle mulige tanker som kan trigge sinne.

Når du blir litt kjent med hva som skjer når du blir sint, kan du finne ut om det du reagerer på er "verdt" å bli sur for, verdt å skrike til mamma for. Eller om du kan finne noen andre måter å si ifra på. Det er bedre å si noe om de følelsene som ligger bak, enn å bare bli sint. F.eks si at du skulle ønske mamma kunne la deg styre ting litt mer selv fremfor at hun gjør alt. Eller at du kunne ønske deg å krangle mindre.

Husk at det også går an å bare puste rolig inn og ut og gå fra situasjonen, uten å si noe. Det er en måte å beskytte seg selv og andre på. Så kan du heller si ifra til mamma etterpå, når ting har roet seg, om det som gjorde deg sur eller lei deg.

Det kan i tillegg være lurt å huske tilbake på de gangene du kjente at du ble sur eller sint, men greide å roe ned surheten/sinnet ditt så det ikke tok overhånd. Kanskje du hadde noen knep du brukte da, som du kan bruke mer?

Til slutt er et tips at det faktisk kan hjelpe om du innimellom tar initiativ til å gjøre noe hyggelig sammen med mamma, bare dere to. Gjerne utenfor husets fire vegger. Da får dere gode opplevelser sammen og det blir litt vanskeligere å krangle etterpå, for da har dere delt en fin erfaring. Så kommer dere nok lettere på hvor glade dere faktisk er i hverandre.

Dette var mine innspill, det ble et langt svar! Jeg håper det var til hjelp. Det er bra at du vil bidra slik at du og mamma får det bedre. Jeg håper mamma vil støtte deg om du snakker med henne, selv om du er midt i puberteten og kan bli både sint og sur innimellom.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å være i puberteten og hva som er vanlig. Og jeg har lagt ved artikkel om hvordan man kan prate med foreldre om vanskelige ting. Jeg anbefaler deg å lese dem, da vil du få flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no