Jeg er alltid sur og irritert på foreldrene mine

Hei!

Det høres slitsomt ut å ha det slik du har det. På mange måter er det likevel ganske vanlig at det "koker over" når du er i den alderen du er i nå. Hormoner påvirker følelsene dine i stor grad, og hjernen din er under endring og utvikling. Man kan bli sint for de minste ting, eller lei seg for de minste ting. Og plutselig blir man glad igjen. De fleste ungdommer kjenner seg aller mest irritert når de er hjemme. Kanskje har dette sammenheng med at man tør å vise flest ekte følelser overfor de man er mest trygg på? Dessuten er det også de som er tettest på deg og som setter grenser for deg. Da kan det fort bli dårlig stemning noen ganger. Det å bli mye sur på de hjemme, er altså en normal del av utviklingen i ungdomstiden.

Når du har det sånn, er det viktig at foreldre skjønner hva som skjer og viser forståelse. Og at de forstår at det ikke er vondt ment når du blir sur. Det er bare en del av det å være ungdom. Kanskje vil det hjelpe om du klarer å fortelle moren din litt om hvordan det er å være deg for tiden? Er det spesielle tema som ofte går igjen når du blir sur og sint? Forsøk å prate med henne om dette i fredstid. Altså når det er god stemning hjemme og dere har litt tid til overs.

Det er fint at du vil ta ansvar for det som skjer mellom deg og foreldrene dine, slik at det lettere stopper før stemningen blir dårlig.

En måte å bli mindre sur på er å bruke et par sekunder på å finne ut hva slags tanker som kommer til deg rett før irritasjonen kommer. Hvorfor kjenner jeg at irritasjonen kommer? Hva er jeg egentlig sint for nå? Er jeg utålmodig eller skuffet over noe? Er det noe fra skolen som plager meg ennå? Er det mamma sier urettferdig? Er jeg egentlig bare trøtt og sliten? Liker de meg ikke lenger? Eller er det andre ting? Alle slike tanker kan trigge sinne og surhet. Derfor er det lurt å analysere dem for å finne ut hvorfor du blir irritert. Den tiden du bruker på å tenke gjennom dette, kan være akkurat lang nok til å hindre deg fra å si noe frekt eller provoserende; slik at foreldrene dine blir sur på deg.

Når du blir litt kjent med hva som skjer rett før du blir sint, kan du fortelle dette til foreldrene dine. Det er bedre å si de følelsene som ligger bak, enn å bare bli sint. Du kan f.eks. si "Jeg synes det du sier er urettferdig og da kjenner jeg at jeg blir irritert."

En annen teknikk er å dra pusten dypt inn og holde den 2-3 sekunder før du slipper den rolig ut igjen. Da får du også mulighet til å tenke deg om hva du vil si, i stedet for å slenge ut noe surt. Du kan også gå fra situasjonen, uten å si noe. Det er en måte å beskytte seg selv og andre på. Så kan du heller si ifra til foreldrene dine etterpå, når ting har roet seg, om hva du reagerte på.

Det kan også være lurt å huske tilbake på de gangene du kjente at du ble sur eller sint, men greide å roe ned surheten/sinnet ditt så det ikke tok overhånd. Da kan du skryte av deg selv for at du faktisk fikk det til. På den måten vet du med deg selv at du kan klare det!

I tillegg kan det faktisk hjelpe at du innimellom tar initiativ til å gjøre noe hyggelig sammen med foreldrene dine eller bare si noe fint til dem. Da får dere gode opplevelser sammen. Det blir litt vanskeligere å krangle etterpå for da kommer dere på at dere nok liker og er glad i hverandre innerst inne.

Husk også på at det ikke er farlig å være sur, sint og irritert på hverandre fra tid til annen. Dette er følelser som er helt naturlige; spesielt i den perioden i livet du er i nå. Likevel er det best for de fleste å forsøke å oppføre seg med respekt og omsorg for hverandre.

Ta gjerne en titt på artiklene jeg har lagt ved. Kanskje er det noen råd og tips som kan være nyttig for deg?

Ønsker deg virkelig lykke til!

Vennlig hilsen

familieterapeuten i ung.no