Jeg har en sterk frykt som ikke gir seg.

Jente, 16

Jeg er livredd mitt eget rom. Jeg tør ikke være på rommet fordi jeg er redd for å være der. Er ingenting so har skjedd på rommet men jeg har plutselig fått en sterk frykt som ikke gir seg. Jeg hallisunerer mye og ser ofte folk som ikke er der.. Hver gang jeg sover (sover 1 time) så skriker jeg, gråter og skjelver ukontrollert. På dagen har jeg mye tanker og ser mennesker da også. Gråter hele dagen og er helt håpløs og oppgitt. Jeg har sagt ifra til behandleren min at jeg har startet å se litt ting, men ikke at det er så ille. Og har heller ikke sagt at mine tanker om selvmord nå er planlegging og at jeg vet hvordan jeg vil drepe meg selv, hvor og når.. Men jeg er så redd fordi jeg tør ikke være på rommet mitt eller alene generelt fordi jeg bare klikker helt. Starter å slå meg selv i hodet fordi jeg hører stemmer og ser folk. Kutter mye og driver hele tiden å vurderer å ta masse pille bare i håp om at det skal bli litt stille. Jeg trenger hjelp! Nå. Hva gjør jeg? Livet mitt funker ikke

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Jeg skjønner at det ikke er lett å være deg for tiden.
Det er ekstra tungt når du bærer på alle disse vanskelige følelsene helt for deg selv. Tunge tanker og følelser har en tendens til å bli mye verre når en holder de inni seg. Jeg tenker det er slik for deg nå.

Jeg vil på det sterkeste råde deg å fortelle behandleren hvordan du har det, vis gjerne det du har skrevet her. Uten at han/hun vet nøyaktig hvordan du har det, er det også vanskelig å gi deg den hjelpen som passer for deg.

Du forteller at du bærer på konkrete tanker om selvmord. Du tenker at du da vil få fred, men glemmer å fokusere på at det finnes hjelp for deg, slik at du får det bedre. Det vet alle som har vært i lignende situasjon i en vanskelig fase av livet.

Jeg vil råde deg å snarest fortelle at du har slike tanker, også til dine foreldre.
Du behøver så god støtte som du kan få, slik at du får den hjelpen som er nødvendig for å få det bra igjen.

Når en har det slik, kan det være vanskelig å se at det går an å få det bedre. Men tro meg; det vil bli bedre.
Livet og du selv er i stadig utvikling.

Jeg håper at noe av dette kan være til hjelp.

Alt godt, og lykke til videre !

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no

Besvart: 9.1.2019

Oppdatert: 9.1.2019