Spørsmål og svar

Jeg knekker helt sammen.Hva skal jeg gjøre?

Gutt, 20

Jeg knekker helt sammen... Som en person på bunnen av det dypeste punkt i havet... Jeg er lei av at ingen ser dette. Foreldre, "venner", kjærester og diverse. De tankene jeg har for tiden kommer til slutt til å ende med å øke selvmord-statistikken på golden gate bruen med en person. De tankene og angsten jeg har har jeg nå hatt siden jeg var 15-16 år gammel. Disse må ut, på en eller annen måte... Jeg føler meg alene i denne verden med 7 milliarder mennesker, jeg vet selv at jeg ikke er det men har allikevel følelsen av ensomhet... Ingen forstår meg, alle overser meg, alle drar til slutt bort fra meg fordi jeg ikke er verdt bryet. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre, er psykolog svaret her? Eller blir det antidepressive som bare undertrykker problemet med en falsk lykkefølelse? Verre og verre blir det for hver dag som går, alle jeg prøver å si dette til bare skyver det unna som en dårlig spøk eller et rop om oppmerksomhet. Ingen vil ta meg alvorlig selv om jeg spør etter hjelp...

Svar

Hei gutt 20 år

Takk for at du skriver til oss i Ung.no og forteller til oss hvor vondt du har det. Jeg forstår at du blir sliten og at det kan kjennes håpløst ut og noen gang få det bedre! Selv om du føler deg alene så er du ikke det!

Når vi går og bære på tanker og følelser helt selv så vokser de og de kan bli uoversiktlig for oss. Det blir vanskelig og finne gode løsninger og man kan føle at man mister seg selv. Man kan også føle seg ensom og noen ganger misforstått.

Selvmordstanker er et symptom på at man har det veldig smertefullt og ofte så er selvmordstanker et uttrykk for at man ønsker at det som er vondt skal forsvinne. Det trenger ikke bety at man faktisk vil dø!

Du spør om psykolog er svaret og ja- det vil jeg absolutt råde deg til. Du kan få henvisning fra fastlegen din. Medisiner er noen ganger et viktig supplement når man strever - dette kan du snakke med fastlegen din om.

Noen ganger hadde det vært fint om de rundt oss forstod hvordan vi har det inni oss. Dessverre vet de ikke det - med mindre vi sier det eller viser det på annen måte. Du opplever at folk trekker seg unna deg. Kanskje du ubevisst gir signaler om at du ikke trenger noen? Det er mange som gjør det og da oppfatter de rundt oss som at vi vil være i fred - selv om vi mest av alt vil ha en klem og omsorg!

Du har forsøkt å snakke med de rundt deg og opplever at de ikke tar deg på alvor. Ikke gi opp og vær ærlig med hvordan du har det.


Åpenhet hjelper og gjør at vi blir forstått og mindre ensomme.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Håper du får det bedre snart!

God klem til deg.

 

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier

Besvart: 10.2.2019

Oppdatert: 10.2.2019

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål