Jeg er redd hver dag for å dø/bli drept. Er det angst? Vil ikke ha angst

Hei, jente på 15 år!

Dette høres ut som angst, ja. Nærmere bestemt høres det ut som om tankene dine skremmer deg og du får angst som følge av det du tenker på. Dette er vondt og vanskelig men det finnes mye hjelp å få. Du kan lese om hvordan å forholde seg til vanskelige tanker her. 

Jeg tror det vil hjelpe at du slutter å "gjemme deg" på den måten og at du unngår mange steder og situasjoner for å "passe på" at du ikke blir drept eller opplever noe annet fælt. Det er viktig å huske på at det å bli drept eller at noen "tar deg" her i dette landet er så sjelden at det nesten ikke skjer. Det å gå rundt å tenke på dette hele tiden er veldig slitsomt og veldig unødvendig. Det hjelper mot angst å utfordre seg selv på å gjøre situasjoner som man har begynt å unngå. For eksempel kan du øve deg på å sitte i stuen, øve deg på å være på rommet uten å gjemme deg i dynen og øve deg på å være alene hjemme. Husk at det er tankene dine som skremmer deg og tanker har ikke noe med virkeligheten å gjøre.

Jeg vil også anbefale deg en kjempegod bok som heter Selvhjelpstriologien som gir mange tips på det å slutte å bekymre seg så mye for ting man ikke kan gjøre noe med. Dersom du ikke vil kjøpe kan du også låne på biblioteket! 

Du sier at du ikke vil snakke med en voksen fordi du ikke tør. Dette tror jeg er litt dumt. Du sier samtidig at du ikke vil ha angst - og dersom du oppsøker noen som kan hjelpe deg er det mer sannsynlig at du får hjelp til å takle de vanskelige følelsene og det som høres ut som angst. Angst er ikke farlig men veldig slitsomt. Angst er frykt som er urimelig utifra situasjonen. Altså så kaller vi det gjerne angst når man har mer frykt enn det situasjonen skulle tilsi. Det å være redd for å være i sin egen stue er urimelig frykt - det er som regel veldig trygt å være i sin egen stue. Alt dette kan du få hjelp til å håndtere om du oppsøker noen som kan hjelpe deg. Du kan f.eks gå til fastlegen din, helsestasjon for ungdom eller helsesykepleier på skolen. Alle stedene kan du få hjelp og alle stedene er de vant til å snakke med andre som har det vanskelig. Det er lurere å be om hjelp enn at du har det så tungt alene! Jeg ser for meg at all denne bekymringen du har går mye utover hvordan du har det i hverdagen og det høres ikke noe godt ut å ha det sånn.

Ønsker deg veldig lykke til og sender en god klem din vei <3 

Jeg legger ved noen artikler til deg som jeg håper du vil se på! 

Med vennlig hilsen psykologen