Foreldre er skilt, føler jeg ikke kan være meg selv hos pappa

Hei!

Jeg forstår godt at situasjonen du er i er vanskelig. Du skriver at du ikke kan være deg selv like mye når du er hos pappa. Og det er jo ikke rart ettersom mye rundt han har endret seg. Som du skriver: stemoren din er ikke der lenger, huset er tomt og sikkert rart å være i da, det er færre barn der. Da blir ting annerledes inni deg og. Dette betyr bare at du er et menneske som reagerer på omgivelsene dine.

Du skriver at du savner stemoren din veldig. Det gir mening, hun har jo vært en stor del av livet ditt i mange viktige år. Og selv om voksne skilles, betyr ikke det at barn og steforeldre må slutte å bry seg om hverandre. Har du tenkt på om du kunne ønske å ha litt kontakt med stemor? Det finnes løsninger. Start i så fall å si det til pappa. Det er helt fint og lov å ha et slikt ønske, og kanskje kan det ordnes!

Det er skummelt å si meningene og følelsene sine, ja, men hvis man ikke gjør det, blir det bare ennå skumlere og ting bygger seg opp inni kroppen, etter hvert som tiden går. Tør man å åpne opp litt, så vil man som regel merke at det blir tatt godt i mot.

Jeg tror pappa setter pris på å få vite litt mer av hvordan du har det. Og husk at det er bare når han vet hva du ønsker deg og trenger, at han kan gjøre noe med det. Det finnes mange måter å få det bedre på.

Jeg syns du er skikkelig god til å beskrive situasjonen din uten å kritisere foreldrene dine. Kan du gjøre det litt på samme måte til pappa? Gjerne i et brev eller en melding. Det kan være lettere å skrive enn å snakke.

Tenk også etter hva som kan gjøre forholdet mellom dere lettere fremover. Det kan noen ganger føles bedre å gjøre noe aktivt sammen fremfor å bare være i huset. Hva liker dere? Det kan f.eks være å lage mat, dra og bade, gjøre en utendørsaktivitet, se en serie, dra på besøk til en av pappas slektninger, se på gamle bilder fra du var liten, spille kort, osv. Dette er bare forslag. Tenk etter hva du og pappa kan like. Foreslå det. Det kan gjøre at dere kommer litt nærmere.

Det å snakke med venner eller andre familiemedlemmer (f.eks søsken eller en kusine/fetter) kan også hjelpe! Og det er ikke å sladre eller baksnakke. Det er viktig å dele tankene sine med noen som er jevnaldrende. En god venn som ser ditt perspektiv og er på lag med deg kan være en støtte!

Jeg legger også ved noen tekster under svaret mitt her som handler om det få til å prate med foreldre, og det å ha to hjem. Les dem så får du flere tips.

Håper dette var til nytte for deg og at forholdet mellom deg og pappa blir bedre etter hvert om du får åpnet litt mer opp. Jeg ønsker deg alt godt fremover.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting

Råd til deg som har to hjem

Hvorfor har vi følelser og hvordan lytte til dem?