Føler meg urettferdig behandlet i familien

Hei

Jeg skulle ønske du ikke hadde opplevd å føle at du blir behandlet som dritt. Du forteller at du har strenge regler og får kjeft hver dag. Du skriver at foreldrene dine sier til deg at du er dårlig, og at du ikke skjønner hvorfor de kjefter sånn på deg. Dette høres vondt ut. Ingen barn skal behøve å føle seg så urettferdig behandlet, og så utenfor i familien sin, som du forteller om her at du føler. Hvis vi går og har det slik over tid, går det ut over den psykiske helsa og selvfølelsen vår. Så det er bra du tar grep og vil gjøre noe med situasjonen.  

Du skriver at du bare får være ute en gang i uka. Hva er grunnen til dette? Vet du hvorfor foreldrene dine bestemmer at det skal være sånn? Det er viktig at foreldre forklarer hva som ligger bak når de lager slike strenge regler. Foreldrene dine har, i følge barneloven, en rett og plikt til å ta avgjørelser som er til ditt beste, frem til du blir 18 år. Men å ikke la deg få være med venner er sjelden til ditt beste. Er det noe de vil beskytte deg fra når de ikke lar deg gå ut? Tror du at det er noe de er redd for at skal skje om du er mer ute? Er du borti rus? Alkohol? Kriminalitet? Andre skadelige ting de kan bekymre seg for? 

Hvis det ikke er noen slike årsaker til at de ikke lar deg gå ut mer enn en gang i uken, er jeg enig i at dette høres veldig strengt ut. Venner, og det sosiale livet utenfor hjemmet blir mer og mer viktig jo eldre man er. Nå når du er 15 år bør du i stor grad få styre det sosiale livet ditt selv og så lenge du overholder inne-tider, gjør skolearbeid og hjelper til hjemme bør du få være ute med venner når du selv ønsker det. Fritiden din bør du få styre selv. 

Tror du foreldrene dine vet hvor urettferdig behandlet du føler deg? Kan det hende at de vil lytte til deg hvis du forsøker å snakke rolig med dem, alene, når ikke søsknene dine er der? Forsøk å invitere til en samtale på et tidspunkt der dere pleier å ha det greit sammen og det er god tid. Si at du vil snakke med foreldrene dine om noe som er viktig for deg. Vær rolig og forsøk å si hvordan du opplever å bli urettferdig behandlet. Kan du komme med konkrete eksempler på hva som skjer og hva du ikke liker? Jo mer konkret du kan være, jo lettere vil det være for foreldrene dine å forstå. Forsøk å si hvordan DU opplever situasjonen uten å klage på de andre. Fortell hvordan det de sier og gjør får DEG til å føle. 

Forsøk også å si hva du trenger, og hvorfor det er viktig for deg at de strenge reglene skal være annerledes. Foreslå for foreldrene dine at de kan snakke med foreldrene til vennene dine, slik at de voksne sammen kan diskutere felles inne-tider, etc. Mange ungdomsforeldre har god nytte av dette! 

Hvis du ikke tror det hjelper å snakke med dem, eller hvis du prøver uten at de hører, så må du søke hjelp av andre voksne utenfra. Du kan for eksempel ringe til et Familievernkontor. Det er en gratis tjeneste til barn og familier som har det vanskelig og de finnes over hele landet. Du trenger ikke si noe til foreldrene dine om at du ringer. Du kan ringe for å få råd til hva du bør gjøre i din situasjon. Du kan få en samtale alene, med en familieterapeut. Den kan hjelpe deg å finne mer ut av hvordan du kan snakke med foreldrene dine videre, evt. kalle dem inn til en felles samtale der de hjelper deg å si det du vil si. 

En annen ting du kan gjøre er å ringe Alarmtelefonen 116 111 dersom du kjenner på deg at du er veldig fortvilet og trenger å få snakket med noen fort.

I artiklene jeg har lagt ved under finner du også flere tips til hvor du kan ta kontakt. 

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg håper foreldrene dine vil høre på deg om du kommer og ber om en ordentlig prat. Jeg håper du vil føle deg bedre i familien din snart og at du vil få være mer med venner. Husk du er ikke dritt, uansett hva foreldrene dine sier. Du er verdifull!

Alt godt til deg. 

Vennlig hilsen familieterapeuten