Mye krangling hjemme, men får ikke lov å fortelle det til noen

Hei

Jeg forstår godt at det er vanskelig for deg hjemme, det du forteller høres ikke greit ut. Du skriver at kranglingen mellom foreldrene dine begynte da du var 10-11 år, og nå er du 16. Det er mange år å måtte leve med høy konflikt i familien. Det er helt normalt å reagere med å få slike stressreaksjoner som du beskriver her, når du lever i et hus der de voksne krangler ofte. Du beskriver det presist og godt når du forteller at du "var på vakt" hele tiden. Å være på vakt er kjempeslitsomt for kroppen og det er ikke rart i det hele tatt å få stressreaksjoner og depressive tanker av en slik situasjon som den du er i!

Det er ikke foreldrene dine som bestemmer hva som er overreagering eller hvor alvorlig situasjonen er. Det er du som bestemmer dette. Det er din opplevelse av det som skjer som er viktig. Hvis du blir redd, sliten, stressa eller får andre vanskelige følelser skal de voksne ta det på alvor. Les mer i denne artikkelen om hvordan du kan hjelpe deg selv når du lever i et hjem med høy konflikt.

Du har ikke blitt tatt på alvor hjemme. Du har måttet ta vare på alle andres følelser i familien, når du ikke kan snakke med noen om det som skjer hjemme. Det er et for stort ansvar å bære. Du forteller at mamma ble redd da du ville si til noen hva som skjedde hjemme. Hva kan være grunnen til dette tror du? Blir mamma utsatt for noe som ikke er greit, eller blir hun truet av pappa på noe vis? Foreldre kan også bli redde av krangling selv om de er midt oppi den og med på den. Og de kan bli "lammet", på en måte. De vet at det ikke er bra med all krangelen og at barna blir redde av det. Men likevel kan det være at de ikke tør eller klarer å spørre om hjelp. Det kan være flaut, skummelt, eller foreldrene skjønner ikke selv at det har blitt et problem fordi de er så vant til å krangle.

"Hjelp", skriver du. Det får meg til å tenke at det er alvorlig for deg nå. Selv om mamma sier at du ikke får lov å fortelle dette til noen så må du faktisk det. Det er en måte å ta vare på seg selv på så ikke du blir enda mer psykisk dårlig. For eksempel kunne det være lurt at du kontaktet din lokale helsestasjon for ungdom. Der jobber det både helsesykepleier og (som oftest) psykolog. På en sånn helsestasjon er de gode på å snakke med ungdom som har det vanskelig hjemme. De vil vurdere sammen med deg hva som er lurt å gjøre videre. Det er gratis å gå dit og man trenger ikke si ifra til foreldrene sine først. Du kan også gå rett til helsesykepleier på skolen din, det samme gjelder der. 

Ellers, foreslår jeg at du ringer Alarmtelefonen 116 111 dersom du kjenner på deg at du er veldig fortvilet og trenger å få snakket med noen fort.

Det er flott at du tør å si noe om det som skjer hjemme selv om foreldrene dine ikke gir deg lov. Du er modig og jeg håper du vil bli tatt på alvor av helsesykepleier eller den du velger å snakke med. Alt godt til deg og lykke til. 

Vennlig hilsen familieterapeuten