Jeg sliter og tør ikke be om hjelp.

Hei kjære deg!

Dette høres ut til å være veldig strevsomt for deg! Jeg er enig med kameraten din og fornuften din som sier at du trenger hjelp. Samtidig kjenner du på mye motstand og at det er vanskelig. Det kan jeg forstå men samtidig så er det derfor vi har helsepersonell - de er der for å hjelpe når man av ulike årsaker har det strevsomt.

Når man holder tanker og følelser for seg selv så er det ikke så uvanlig at de vokser og man blir irritabel. Det vi vet er at det hjelper å prate med noen slik at man kan få sortert i alt man bærer på helt alene. Da blir det mer oversiktlig og mindre kaos.

Når man tenker på alt selv så blir det tilslutt vanskelig å finne løsninger.

Hvis jeg forstår deg rett så er det noe du har slitt med siden du var liten og som har blitt verre. Jeg vet ikke hva du mener her men det viktigste er at du kan identifisere det som er vanskelig og det som gjør at du trenger hjelp.

Helsepersonell har god erfaring og kompetanse og det er ingen temaer som er for dumme eller rare. Ofte så er det vi selv som skammer oss over våre egne tanker og dette gjør at det er vanskelig å dele dem.

Mitt beste råd til deg er å  utfordre deg selv til å si fra. Det er ikke sikkert at du har noe å tape på det og kanskje du får det bedre?

Dersom du syns det er vanskelig å si så kan du skrive det ned og ta det med til legen din. Fastlegen din vil henvise deg til psykolog.

Du kan også snakke med helsesykepleier på helsestasjon for ungdom eller skrive med noen på nettet - se vedlagte artikler om hjelpetjenester.

Jeg krysser fingrene for deg og at du får den hjelpen du trenger for å få det bedre. Det finnes hjelp å få - heldigvis!

Lykke til!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier