Jeg tror jeg er deprimert og vil ikke ha det slik lenger....

Hei jente 13 år

Takk for at du skriver til oss i Ung.no og spør oss om råd. Jeg forstår at du bærer på mange ting inni deg som er vanskelig og forstå og å snakke om! Jeg syns det er så fint at du kan prate litt med moren din og litt med helsesykepleier.

Når vi går med mye vondt inni oss så er det ikke unormalt at man kan få det litt verre når man begynner å prate om det. Det er fordi at man ofte kommer i kontakt med følelsene og ikke bare tankene man har i hodet sitt.

Du har helt sikkert mye å være trist og lei deg for og ved å snakke om det så gjør det vondt. Vi tenker at det er veldig bra å snakke om det som gjør vondt for da vil det etter hvert bli mindre vondt.

Det høres ut som du strever med forholdet til foreldrene dine på hver sin måte. Faren din fordi han ha vært eller er spilleavhengig og det kan være ganske vondt å være vitne til. Du strever også med moren din som ikke forstår at du egentlig bare er trist og derfor ikke vil finne på noe.

Jeg lurer på om du kunne sagt dette til moren din? Kan du si at du egentlig er trist og ikke har så mange venner? At du er ensom og at du føler hun ikke forstår deg?

Noen ganger så er det ikke så lett for andre å vite hva vi tenker på og hvordan vi har det inni oss. Derfor må vi ofte våge å si det selv om det gjør vondt og vi kan bli redde for ikke å bli trodd.

Panikkanfall kan være veldig veldig krevende men de er ikke farlige. Minn deg på det - de går over! Det handler om en fryktreaksjon i kroppen og det påvirker både hjerne og kroppen. Ved å si til deg selv at det ikke er farlig og at det går over så vil denne reaksjonen gå over. Forsøk og pust rolig noen ganger og flytt fokuset fra det som skjer inni deg til noe utenfor deg selv. Det kan være et bilde du kan se på, lyder du kan høre på. På denne måten flyttes oppmerksomheten din bort fra det som skjer inni deg.

Mitt aller beste råd til deg er å fortsette og snakke med helsesykepleier og moren din om hva du strever med. Det er mange som føler seg alene om ensomme så du er ikke alene om å føle det slik!

Du strever også med å kjenne på glede. Det kan være fordi du har så mye annet vondt å tenke på nå så du glemmer hvordan det er å være glad. Husker du noe som vanligvis pleier å gjøre deg glad? Kan du øve deg på å gjøre noe som gjør deg glad?

Kanskje du også har mye tristhet i deg over foreldrene dine som er skilt og hvordan du har fått det i dine nye familesettinger. Det er mye krangling sier du og dette gjør alt i alt at du ikke orker å spise. Noen ganger kan mat bli en måte og håndtere det som er vondt på. Men kanskje du også har en stemme i deg som forteller deg at du trenger mat? Uten nok mat så blir man mer sliten og mer sårbar for vanskelige situasjoner. Jeg vil råde deg til å snakke med helsesykepleier om hvordan du har det med mat så kan dere sammen finne gode løsninger for deg.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp.

Ønsker deg alt godt og at du får det bedre snart!

God klem til deg!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier