Jeg har venner og en flott familie men jeg føler meg så ensom.

Hei

Jeg skjønner at det ikke er enkelt å ha slike følelser og savne en sjelevenn, du kan dele alt med. 
Kanskje et det forholdsvis nye følelser du ikke har kjent på samme måte tidligere ?
Mange opplever å bli mer sårbare og bevisste sine egne følelser og savn når de nærmer seg og er i pubertet og ungdomstid. Voksne kan også ha det slik, også når en har mange gode mennesker rundt seg. 
Jeg tror det har med at de fleste i perioder savner noe mer enn vi har. Som du sier; en sjelevenn, en kjæreste eller lignende. 

Når en leser om eller hører om andres fantastiske historier er det lett å tenke at alle andre har det så bra, hele tiden. Når vi hører om slik får vi bare en liten del av historien, og kanskje bare akkurat det som er bra akkurat nå. 
Likevel kan vi lett tenke at "alle andre" lykkes og  har det så bra. Slik er det ikke. Livet svinger for alle, til ulike tider. 
Der et bare slik at mange ikke forteller om når det ikke fungerer. 

Det kan være fint å dele tankene med noen, for eksempel en god venn, foreldre eller helsesykepleier på skolen. Det å sette ord på vanskelige tanker og følelser kan i seg selv gjøre det lettere å forholde seg til følelsene. Mange opplever også å få det bedre, når de har fått delt tankene. Det er som tankene blir mindre sterke/vonde, og en føler seg lettere til sinns. 
Jeg vil derfor anbefale deg å snakke med noen du har tillit til. 

Videre vil jeg anbefale deg å gi deg selv tid. Kjærligheten dukker gjerne opp når en minst venter det. 

Slik du har det i dag skal du ikke har det for alltid. Livet og du selv er i stadig endring.

Jeg håper at noe av dette kan være til hjelp. 

Lykke til videre !

Vennlig hilsen helsesykepleier, ung.no