Jeg savner pappaen min veldig - har ikke sett han på 8 år

Hei

Det må være veldig vondt for deg å savne pappaen din så mye som du forteller om her. Uansett om dere ikke har kontakt så vil han alltid være pappaen din, og det er ikke rart at du blir lei deg av å tenke på han.

Du skriver at savnet har blitt veldig stort i det siste. Det er normalt at savn går i bølger. Selv om du ikke savnet pappaen din like mye da du var yngre er det ikke rart at du gjør det nå. Kanskje har du kommet til en periode av ungdomslivet der du grubler og tenker mye, kanskje ønsker du å forstå mer av hvem du er og hvor du kommer fra? Mange ungdommer blir plutselig mer opptatt av å "finne seg selv" og en del av dette kan være å finne tilbake til familierøttene sine. Eller er det slik at du har det vanskelig i livet ditt på andre måter og dermed har behov for mer foreldrekontakt enn før? Har kontakten med mamma endret seg i det siste, kanskje dere er i en litt dårlig periode? Da er det naturlig at savnet etter pappa plutselig blir sterkere. Dette var bare forslag til forklaringer fra meg. Det er din forståelse av dette som er viktigst. 

Det er uansett fint at du setter ord på det du føler nå. Bare ved å gjøre det kan det få deg til å føle deg bedre! Jeg tror det vil være godt for deg å sette ord på det i en samtale også, ikke bare i det du skriver ned her. Snakk med noen du stoler på. Du sier at du ikke vil snakke med mamma nå. Derfor er jeg enig i at helsesøster er et godt forslag! Hun kan mye om følelser, savn og psykisk helse. Hun kan nok være en god støttespiller her og en som kan både lytte og gi deg flere råd. Helsesøster har taushetsplikt så du kan si hva du vil til henne rundt dine følelser.

Husk også at det går an å snakke med en god venn! Har du kanskje en annen venn som vet hvordan det kan være å savne en forelder? Snakk med denne vennen! Det kan være fint å dele erfaringer med en som virkelig forstår hvordan det er ha et stort savn på den måten du har nå. I tillegg til støtte kan du få gode råd til hva det er lurt å gjøre. Noe som kanskje har hjulpet for vennen din kan hjelpe deg og.

Nå vet jo ikke jeg om det i det hele tatt er mulig for deg å se igjen pappaen din. Men kanskje er det det? For selv om det har gått mange år betyr ikke det at dere ikke kan ta opp kontakten igjen. Selv om du bor i Norge og har livet ditt her så kan du besøke han og bli kjent med familien hans, om du kjenner at du er klar for det. Er det noe som hindrer deg i å ta opp kontakten med pappa, tror du? Hva sier mamma til det? Vet du om pappa vil ha kontakt? Kanskje kan du starte med å ringe eller skype han, hvis du får støtte av en annen voksen i familien til dette. Jeg tror det er viktig at du isåfall planlegger det godt og ikke gjør det alene, i tilfelle det blir vanskeligere enn du hadde sett for deg eller noe skjærer seg i kommunikasjonen. 

Jeg håper du får det bedre snart og at dette var til hjelp. Det er vondt å savne noen så sterkt som du forteller om her. Jeg ønsker deg alt godt, håper det roer seg litt for deg om du prater med noen om det du føler.  

Vennlig hilsen familieterapeuten