Jeg savner mammaen min

Jente, 13

Hei! Jeg er tretten år gammel og jeg har blitt missbrukt av moren min siden jeg var liten. Foreldrene mine bestemte seg nylig for å skille seg. Jeg har alltid vært nærme mamma, selvom hun har behandlet meg dårlig. Jeg har lenge bare tenkt at jeg hater henne og at jeg er sint fordi hun har ødelagt så mange ting for meg, men etter et mentalt samenbrudd har jeg skjønt hvor mye jeg faktisk savner henne, og noen deler av hvordan jeg hadde det med henne. Hun har tatt bort så mye av gleden min med livet, men jeg innser hvor mye jeg skulle ønske at hun eller noen andre bare kunne holde meg og si at ting kommer til å bli ok. Faren min, som jeg så bor med liker henne ikke, det er fordi han vet store deler av hva hun har gjort. Fordi han ikke liker henne føles det som om at jeg ikke har lov til å savne henne. Jeg har dyttet alle bort, og jeg sliter skikkelig. Jeg har ikke klemt noen på snart to måender og jeg tørr ikke spørre. Har noen av dere noen tips på hvordan jeg kan få det litt bedre?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei!

Så fint at du skriver inn til oss i ung.no når det er noe du synes er vanskelig i livet ditt! Det du beskriver handler mye om savn. Det er vondt å savne noen. Likevel betyr savn at du er glad i noen og gjerne vil være sammen med dem. Så egentlig er savn noe fint, men noen ganger er det også trist.

De fleste barn og ungdommer er glad i foreldrene sine; uansett om foreldrene ikke har vært like snille med dem. Du er glad i mammaen din, selv om hun har behandlet deg dårlig. Det er helt vanlig. Du har også lov å være glad i de du vil! Noen ganger er det slik at de voksne ønsker å beskytte barna mot mennesker eller situasjoner som er skadelige for dem. Det kan medføre at barnet ikke får se noen de er glad i. Det kan være at kontakten blir helt brutt, eller at kontakten blir veldig liten.

Det beste, men kanskje også noe som er vanskelig for deg, er å si ifra til pappa at du savner mammaen din og vil være mer med henne. Det er viktig at pappaen din vet hvordan du har det. Hvis du ikke tør eller klarer å si det med stemmen din, kan du skrive en melding eller et brev til han hvor du forklarer hvordan du har det.

Det kan også være godt å snakke med helsesykepleier på skolen eller på helsestasjonen. Hun kan dessuten hjelpe deg å snakke med pappaen din om det som er vanskelig.

En annen ting som kan være lurt, er å be pappa eller mamma ta kontakt med et familievernkontor i nærheten av der dere bor. De som jobber der er vant til å snakke med både foreldre og barn om skilsmisse, savn og samvær. Du kan finne sted og telefonnummer til et familievernkontor her.

Når det gjelder klemming, er dette en viktig måte for mange å oppleve kjærlighet og omsorg på. Kan du spørre pappaen din om en klem eller ta initiativet til å gi han en klem? Er det andre du kan be om klem ifra eller gi en selv? Andre i familien din? Venner eller venninner?

Ta ellers en titt på de artiklene jeg har lagt ved. Kanskje er det noen tips eller råd som passer for deg?

Jeg ønsker deg ALT godt videre og håper ting ordner seg! Lykke til!

Besvart: 22.12.2021