Foreldrene mine krangler og jeg og faren min krangler

Hei

Dette høres vanskelig ut for deg! Du beskriver på en god måte hvordan kranglingen beveger seg mellom deg og foreldrene dine og gjør det umulig for dere å få snakket godt sammen. Det høres ut som du blir stående i midten av dine foreldres krangling og at du ikke kan si det du egentlig vil om hvordan du har det, i frykt for at de begynner å krangle mer. Det er lett å få dårlig samvittighet ovenfor foreldrene sine dersom man føler at man har skyld i at de krangler. Men det er ikke din skyld at de har det vanskelig mellom seg! Barn/ungdommer har aldri ansvar for foreldrenes følelsesliv eller kjæresteforhold. Dette er noe de må ordne opp i selv. Hvis foreldrene dine fortsetter å krangle må de søke hjelp for forholdet sitt. De kan f.eks kontakte et familievernkontor og få god hjelp der. 

Det er viktig at du får snakket om det presset du opplever når det gjelder fotballen. Du sier at du vil snakke med mamma om dette, men kanskje du heller skal snakke direkte med pappa, ettersom det er mellom han og deg problemet ligger? Prøv å snakke med han en gang det ikke er krangling fra før av, en gang dere har det rolig og fint. Kan du forsøke å si noe til pappa om hvordan DU opplever presset fremfor å kjefte på han? Det er lett å starte en krangel ved å for eksempel si "Du bare maser, du pappa, du blir aldri fornøyd med meg du. Skjønner du ingenting eller, ser du ikke at jeg er sliten? Slutt å kjefte på meg". Da er det typisk at pappa går i forsvar eller blir sur fordi han kan oppleve at du kritiserer han. Men hva om du prøver å si mer om deg selv og din opplevelse? Da kritiserer du ingen og det er lettere at pappa hører ordentlig etter. For eksempel kan du si noe sånt som: "pappa, jeg vet at du er veldig opptatt av at jeg skal gjøre det bra på fotball og det er jeg selv og. Jeg er glad for at du engasjerer deg i min fritid. Men noen ganger kan jeg føle på et veldig stort press på at jeg skal være best og det er vanskelig for meg. Jeg er nok mer sliten enn du kan se, og jeg trenger litt ro rundt meg. Jeg håper du forstår det."

Hva tror du om en slik måte å snakke på? De setningene jeg har skrevet er bare forslag fra meg selvsagt, du må finne dine egne ord som passer for deg. Jeg håper du kan få til en sånn prat og at det vil løse litt opp i det som er vanskelig mellom deg og pappa. I samme stund kan du kanskje også prøve å si at du er lei av all kranglingen generelt og at det påvirker deg og bekymrer deg mer enn de nok skjønner. Det er viktig at foreldrene dine får vite at du preges av dette i hverdagen din. Det er også viktig at de får vite at du ikke har det bra på skolen og at du ikke har noen der du kan stole på. Da skjønner de kanskje alvoret i dette og begynner å ta mer hensyn.

Når det er såpass krevende for deg i livet ditt som det du beskriver her, tror jeg det ville være godt for deg å snakke med noen i hjelpeapparatet som er gode på familieproblemer og psykisk helse. Jeg tror du kunne ha nytte av å snakke med helsesykepleier på skolen din om alt du står i nå. Helsesykepleier har taushetsplikt og vil være opptatt av deg og din situasjon. Hva tror du om det, er det verdt et forsøk? 

Til slutt vil jeg bare si at alle familier krangler, og de gjør det på ulik måte. Noen har mer temperament enn andre, og det kan hende man begynner å rope og skrike til hverandre uten at det egentlig betyr at det er helt krise. Det at foreldrene dine lett begynner å krangle betyr ikke at de ikke er glad i hverandre lenger, eller at de ikke også har fine stunder. 

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon og at du får til å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det, uten at det blir mer krangling. Jeg ønsker deg alt godt videre!

Vennlig hilsen familieterapeuten