Jeg klarer ikke å sove i egen seng. Sånn det er nå går ikke mer!

Jente, 13

Jeg klarer ikke å sove i egen seng. Mamma og pappa er skilt og når jeg er til mamma så sover jeg og mamma på samme rom, Men til pappa har jeg eget rom. Vi har bodd i det huset i 1 år. Og jeg blir aldri vant til å sove i egen seng. Gamlehuset til pappa sov jeg ikke i min seng heller. Men når vi flyttet prøvde jeg og sove i min seng, også la jeg meg i pappa sin seng hvis jeg ikke klarte å sovne. Men nå legger jeg meg rett i Hannes seng fordi jeg ligger bare å gråter og tenker på det her uansett: Broren min bråker MYE på naborommet (han spiller) Jeg savner mamma og kattene som er til mamma og huset til mamma. Jeg føler meg ensom. Jeg er redd for veldig mye, foreksempel at mamma dør eller jordskjelv eller bølge eller at noen kommer inn til oss og dreper meg. Og at klokken er mye og jeg må sovne fort. Jeg syntes det er flaut å sove i samme seng som pappa når jeg er 13 år liksom. Jeg går til familiekontoret, men jeg vil ha psykolog og sovetabletter eller noe. Sånn det er nå går ikke mer!

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei jente 13 år

Det høres vanskelig ut for deg og jeg forstår at du synes det er strevsomt å ha to hjem. Du føler deg utrygg og har mye savn etter mamma.

Det er fint at du har noen å prate med og jeg ber deg om å fortelle hvordan det er for deg til den du snakker med på Familiekontoret. Vær åpen og ærlig, og fortell om hvordan du har det og hva du tenker på. Det er viktig at det kommer frem, slik at du kan få riktig hjelp. Du kan også vise det du har skrevet inn til oss her i ung.no. I innlegget ditt er du tydelig på at du har det veldig strevsomt og trenger mer hjelp. Familiekontoret vil vurdere om du er i behov av mer spesialisert hjelp og hjelpe deg og familien din videre inn for eksempel ved Psykisk helsetjeneste i kommunen eller i BUP.

Jeg vil også oppfordre deg til å snakke med foreldrene dine. De må vite at du har det så vanskelig og at du både er redd og savner så inderlig. Det må de ta på alvor og hjelpe deg med ved blant annet å være ekstra omsorgsfulle med deg og gi deg masse støtte, trygghet og kjærlighet. Det trenger du!

Jeg legger ved flere gode artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ta godt vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen psykologen

Besvart: 23.2.2020

Oppdatert: 23.2.2020