Jeg trives ikke hjemme når jeg kommer hjem fra hybelen.

Hei jente 16 år!

Det høres ikke hyggelig ut å ikke bli lyttet til, eller ikke forstått av foreldrene sine. Jeg kan tenke meg at det er ekstra viktig for deg å bli tatt godt i mot av dem når du endelig kommer hjem fra hybelen. Hvis du ikke opplever det sånn nå, er det forståelig at dette gjør noe med hvordan du føler deg.

Foreldrene dine går i den samme hverdagen hele tiden. De ser sannsynligvis ikke selv hvordan de oppleves av deg. Du kommer jo utenfra, og ser kanskje tydeligere nå, alt det som ikke fungerer hjemme. Du skriver at du ser hvordan de krangler og hvordan de kommuniserer dårlig. Det er ikke sikkert foreldrene dine ser dette like klart selv. Familier kan utvikle uvaner over tid, uten at man egentlig er klar over det. Kanskje er det sånn hos dere? Du møter andre mennesker og har et annet liv, du får andre impulser. Da er det lettere for deg å få øye på de dårlige mønstrene hjemme, som før bare virket som normalen.

Kan du også tenke på dette som noe positivt for deg selv og ditt eget liv? Nå tar du mer enn før stilling til hvem DU er og hva du vil for deg selv. Det er sårt men kan også være utviklende. Du trenger ikke å leve slik foreldrene dine har gjort, og gjør. Du kan bruke det du ser av positive og negative ting i familien din til å velge. Hva tar du med deg og hva tar du ikke med deg når du etterhvert skal skape ditt eget liv? Har du noen andre personer nære deg, i livet ditt som du kan snakke om dette med? Det kan jeg anbefale deg å gjøre. Et annet familiemedlem, en nær venn eller læreren din. Fortell om opplevelsene dine slik du har gjort her til oss. Da får du helt sikkert både støtte, og gode innspill til hvordan du skal forholde deg videre.    

Kanskje også du og foreldrene dine skulle tatt en prat om hvordan dere skal ha det sammen når du er hjemme? Hvis du klarer så tenker jeg at du bør fortelle hvordan du opplever det å komme hjem. Forsøk å si noe om det uten å klage på dem. 

Ofte, når man føler seg misforstått og kanskje også såra, er det lett å begynne å klage. Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "dere bryr dere jo ikke om meg lenger, det er ikke noe kult å komme hjem på besøk når det er sånn.." eller "dere bare krangler, dere gidder ikke engang sponse skolen min, dere er så duste, dere skjønner ingenting om meg..". Kjenner du deg igjen i at du kan få lyst til å si noe sånt som dette til dem? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler og hva du vil, kan det være lettere for foreldrene dine å forstå. For eksempel: "Når jeg kommer hjem har jeg egentlig gledet meg til å være med dere. Men når vi prater sammen føler jeg meg ikke lyttet til, jeg føler ikke at dere har tid til meg. Det sårer meg for jeg vil gjerne fortelle dere hvordan jeg har det." Eller "..jeg savner kontakt med dere, jeg er glad i dere. Og jeg vil at dere skal spørre meg mer hvordan jeg har det og om jeg har det bra.." Dette er bare forslag til ord fra meg. Men jeg håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det. Fokuser på det som kan hjelpe og gjøre det bedre for deg fremfor det som ikke hjelper.

Tror du at du kan klare dette? Jeg håper det vil gi deg en positiv opplevelse og at foreldrene dine vil høre på deg. Det er ofte vanskelig å snakke sammen sånn, men min erfaring er at det nesten alltid blir bedre etterpå.

Når det gjelder det økonomiske vil jeg også understreke at foreldrene dine har plikt til å forsørge deg med penger helt frem til du er ferdig på videregående. Det står i barneloven. Dersom foreldrene dine ikke hører på det, bør du snakke med rådgiver eller helsesykepleier på skolen din og be om hjelp fra dem til å snakke med foreldrene dine om saken. Du har også krav på ekstra bostøtte og lignende, når du bor hjemmefra for å gå på videregående. Les mer i denne artikkelen for å få informasjon. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til! 

Vennlig hilsen familieterapeuten, ung.no