Jeg hater familien min. Hva kan jeg gjøre for å få det trivelig hjemme?

Hei

Jeg forstår at det ikke er lett å være deg i den familien du har. Du forteller at dere nesten aldri snakker sammen lenger, og når det først er noe kommunikasjon så er det bare krangling og stygge kommentarer. Du skriver at du ikke får velge selv om du vil slutte på idretten din. Dette høres ikke noe greit ut. 

Det er ikke OK at moren din blir plutselig sint. Kanskje gjør hun deg redd? Det er heller ikke OK at hun kaller deg bortskjemt drittunge eller andre stygge ting - verken foran vennene dine eller andre ganger. Selvsagt er det normalt at foreldre og ungdommer krangler og blir sure på hverandre. Men måten du forteller at foreldrene dine oppfører seg på er over grensen for hva jeg tenker er akseptabelt. Det er de som har ansvar for at du føler deg trygg og elsket i familien din. Slik du beskriver situasjonen din virker det ikke som det er slik nå.

Når man blir såra og redd kan man fort kjenne på en lyst til å forsvare seg og da kommer sinne veldig lett. Det er forståelig at du får lyst til å slå og at du kjenner du hater familien din. Det er kanskje en slags beskyttelses-reaksjon på at du blir behandlet med manglende respekt, en beskyttelse mot å bli så såra? 

Men det er jo ikke særlig lurt å slå eller å bli like sint tilbake. Det er bedre å forsøke å si noe om hvordan man egentlig har det, bak sinnet. Derfor blir jeg glad når jeg leser at du ønsker tips til hvordan du kan få det trivelig hjemme. Da tenker jeg at du ønsker å gjøre en innsats for å stoppe det dårlige mønsteret som har utviklet seg i familien din. 

Her er noen forslag til hvordan du kan snakke med foreldrene dine: 

Ofte, når man får sterke, vonde følelser ovenfor foreldre sånn som du forteller at du har, er det lett å begynne å bare kjefte mer. Kanskje kan du komme til å si ting som "dere bryr deg jo aldri om meg, dere bare kjefter på meg for alt mulig!" eller "dere lar meg ikke få bestemme noe selv". Da snakker du om foreldrene dine og ikke om deg selv, og de kan få behov for å forsvare seg og bare kjefte tilbake fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening, syns du? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å klage på dem, kan det være lettere for foreldrene dine å forstå uten å bli sur. For eksempel: "Mamma, når du forteller meg foran vennene mine at jeg er en bortskjemt drittunge så blir jeg veldig såra og flau." eller "Jeg syns vi krangler alt for mye, og jeg er så sliten av det. jeg skulle ønske vi kunne snakket til hverandre på en bedre måte." eller "Jeg er ikke så glad i drive med idretten min lenger og jeg skulle ønske dere ikke tvang meg til det, det gjør meg i dårlig humør og jeg føler jeg ikke er bra nok som jeg er". 

I samtalen er det også lurt at du tar din del av ansvaret og foreslår hva du kan gjøre for at kommunikasjonen mellom dere skal bli bedre. Det kan hende de opplever at du snakker mindre med dem enn før, og at du trekker deg tilbake. Det kan de tolke som at du er frekk eller ikke bryr deg. Det er typisk ungdomsforeldre å misforstå måten ungdommer oppfører seg på. Kanskje de sier noe om det, og hvis du klarer er det lurt at du viser dem at du lytter til det de sier og er villig til å ta din del av ansvaret. 

Forsøk også å fokusere på det du vil skal bli bedre, og hva du tror kan løse problemet fremfor alt det som ikke funker. 

Hvis du klarer å få til en slik prat har du gjort en viktig jobb. Det er vanskelig, men det pleier å funke. Hvis du ikke vil prate med dem kunne du forsøkt å skrive ned noe av det samme i et brev? Da kan de lese det i ro og fred og det er mindre sjanse for krangling. 

Men hvis ting ikke blir bedre bør du kontakte andre voksne for å få hjelp. Da kan du ringe en av følgende steder:

• Alarmtelefonen 116 111 
• barnevernet
• familievernkontoret 

(når du trykker på linken over her så kommer det kontakt-info opp)

Det er ikke så farlig hvilken av disse du velger, alle stedene jobber med barn og familier som har konflikter. Du kan fortelle om det du opplever og så vil du få gode råd av voksne fagpersoner som kan masse om familiekonflikter. De kan guide deg i forhold til hva du bør gjøre videre. Du kan være anonym om du ønsker det. 

Husk at måten foreldrene dine oppfører seg på ikke er din skyld. Det er deres ansvar å finne andre måter å snakke til deg på slik at det blir tryggere for deg å være hjemme. Lykke til og alt godt til deg. 

Vennlig hilsen familieterapeuten