Noen råd om hva jeg kan gjøre med livet mitt?

Hei jente 13 år

Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det. Jeg forstår at du har mye å forholde deg til og at det gjør det vanskelig for deg å fungere på blant annet skole. Det er ikke rart at du strever!

Du har mange bekymringer og mange tanker. Det er mye som skjer rundt deg og noen ganger er det slik at vi ikke alltid klarer å sette tankene i en sammenheng eller forstå hva de handler om og hvorfor de tar så mye plass. Da er det fint å kunne dele dem med noen og det er bra at du har sosiallæreren din og at du skal henvises til BUP.

Det høres ut som du har dårlig samvittighet for at du har så mye på hjertet som du vil dele med sosiallæreren din. Det kan i seg selv også være en belastning.

Kan du snakke med henne om dette? Det at hun kan si fra at det er ok kan gjøre at du ikke får så dårlig samvittighet og at du kanskje føler at du får mye av hennes oppmerksomhet? Kanskje hun ikke tenker at du får så mye oppmerksomhet og at det går helt fint?

Slike situasjoner er det ikke uvanlig at vi overtenker om. Det å overtenke noe som vi ikke helt vet men som vi tror kan være riktig for oss. Dette kan gjøre at vi får negative tanker om oss selv. Jeg vet ikke om det er slik for deg men det er ikke uvanlig og mange opplever det slik. Jeg vil anbefale deg å snakke med BUP om dette når du får hjelp der.

Ellers vil jeg råde deg til å skrive ned tankene dine i en bok som bare er din. Da kan du få ut mye av det du bærer på og det blir kanskje klarere for deg hva de handler om og hva som bekymrer deg.

Mat er ofte noe mange kan bruke som en strategi når man har det vanskelig. Det kan bety at dersom du f eks er utrygg eller har det vanskelig i noen situasjoner rundt familien din så er det ikke uvanlig at det blir vanskelig å spise.

Det høres ut som dine foreldre strever med sine ting og kanskje det er slik at du ikke føler du får hjelp eller støtte nok om det som er vanskelig for deg? Da blir du gående med alt inni deg og dette tar jo selvsagt mye energi. Det er ikke rart at du mister konsentrasjon og at du er trist. Det er helt normale reaksjoner når man kan føle seg alene og at man ikke får den støtten man trenger av sine nærmeste. Jeg syns det er fint at du har andre du kan snakke med!

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Håper du får det bedre snart og pass godt på deg selv.

Du er god som gull!

Vennlig hilsen Psykiatrisk Sykepleier