Far er irritert og sint, jeg føler meg uønsket og redd.

Hei

Det høres vanskelig ut å bo hjemme for deg nå. Ut fra din beskrivelse høres det ut som at faren din ikke har det bra med seg selv, og at det går utover deg. Dessverre kan du gjøre lite med hvordan andre har det, annet enn å være hyggelig og forsøke å hjelpe litt der de ønsker det.

Det høres ut som at du har forsøkt å snakke med ham, men at det ble vanskelig. Jeg legger ved en artikkel som heter "hvordan snakke med foreldre som ikke forstår deg". Der kan du finne flere gode tips til hvordan samtalen med ham kan bli bedre. Et veldig viktig tips der går på at du skal snakke ut fra deg selv, altså hvordan du har det og hva du opplever, uten å si så mye om ham. For eksempel kan du si "jeg blir lei meg og føler meg udugelig når du kjefter på meg", eller "jeg blir redd når du blir sint, og jeg går ofte og er redd for at du skal bli sint fordi jeg ikke alltid vet hva som kommer til å gjøre deg sint". Disse måtene er bedre enn å si "du er alltid sint" eller "du er syk". Slike setninger som begynner med DU føles som et angrep og gjør at det blir vanskelig for ham å egentlig høre hva du prøver å si. Selv om du følger alle disse tipsene er du aldri garantert en god samtale, fordi alle samtaler består av to parter. Han må også ønske å snakke med deg og være klar for å høre eller bli hørt. For noen hjelper det om man starter samtalen med et spørsmål som viser omtanke og interesse, "hvordan har du det for tiden?", og tar seg tid til å lytte.

Du skriver at du får selvmordstanker. Jeg håper du klarer å huske hvor viktig du er, selv om du får høre noe annet. Sannsynligvis betyr du veldig mye for faren din også, selv om han ikke viser det på en god måte for deg. Når du går med mye vonde tanker er det lurt å ikke være alene om det, men prate med noen. Det kan være en venn, annen familie, legen eller en annen hjelpetjeneste. Jeg legger ved en oversikt over gode hjelpetjenester, kategorien "noen å snakke med nå" kan du finne flere alternative steder som kan passe for deg. Jeg håper du klarer å samle mot til å ta kontakt med noen der om ikke du har noen andre du kan snakke med om alt det vonde. Jeg legger ved en artikkel om hvorfor det er lurt å snakke med noen.

Jeg forstår at du opplever at du ikke har noe valg, men må bo hjemme. Om du likevel kunne bodd hos en venn sin familie, eller onkel eller tante eller annet så kan det være lurt å vurdere det. Hvis det er økonomi som gjør at du må bo hjemme, så kan det også være lurt å ta kontakt med Nav eller noen andre i kommunen og høre om de kan hjelpe deg med annet bosted. Uansett om du blir boende eller ikke kan det være fint å prøve å få til en bedre samtale med pappa. Du kan også forsøke å få hjelp fra en venn av familien, eller en besteforelder, onkel eller tante som faren din har et godt forhold til.

Hilsen psykolog på familievernkontor