Eg e ein fare for meg sjølv, men tør ikke be om hjelp.

Kjære deg.

Det høres veldig strevsomt for deg og jeg forstår at du gjerne vil ha hjelp. Du skal ikke ha det sånn som du har det nå, og du skal heller ikke være alene og forsøke å jobbe med dette helt på egenhånd. 

Mange som skriver inn her synes det er vanskelig å fortelle de rundt seg om at det er vanskelig og be om hjelp. Det er bekymring for hva som skal skje, slik som hos deg, men også strev med å vite hva som bør sies og hvordan. Flere har lite erfaring med å snakke om seg seg selv.

Vi som jobber med barn og ungdom vet at det er veldig viktig å si fra og be om hjelp. De voksne lytter og vil hjelpe til. Både med å få deg til å snakke mer om hva som kjennes vanskelig og hjelpe til slik at du får det bedre. 

Du kan gå til helsesykepleier på skolen din eller Helsestasjon for ungdom. De kan tilby støttesamtaler over tid, og sammen kan dere finne ut av hva du trenger nå. De vil også vurdere om du er i behov av mer spesialisert hjelp, som eksempelvis Psykisk helsetjeneste i kommunen eller Psykisk helsevern. Ved akutte tilstander og alvorlig bekymring, så vil legevakt kontaktes og du vil få videre hjelp der med vurdering og arbeid for å trygge deg. I alvorlige tilfeller så kan du få tilbud om en innleggelse for å få ekstra god hjelp og hindre at noe alvorlig skjer med deg. 

Du bør snakke med foreldrene dine. Selv om du er fylt 18 år, så vil du nå trenge gode omsorgspersoner, som passer ekstra på deg og som hjelper deg. Jeg oppfordrer deg til å snakke med de og be om hjelp. 

Jeg legger ved flere gode artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der. 

Ta vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt. 

Vennlig hilsen psykologen