Mamma er veldig ofte sint på meg. Jente 13

Hei

Når du forteller om forholdet mellom deg og mamma forstår jeg godt hvis du blir lei deg, og at hun får deg til å føle at du ikke kan noe.

Du skriver at det føles som om mamma ikke liker deg, og at hun er mer sur på deg enn på småsøsknene dine. Hvis man har småsøsken er det typisk at foreldre gir dem mer oppmerksomhet og virker snillere mot dem fordi de tenker at de trenger det mer. Kanskje tenker moren din også at du er mer selvstendig og klarer deg bra selv? I tillegg kan det hende hun har høyere krav til deg og den eldre fostersøsteren din fordi dere er eldre, og at hun derfor lettere blir sur på dere når dere ikke gjør det hun tenker er riktig. Det kan også hende at mamma er mye sliten og føler at hun ikke helt mestrer foreldrerollen. Jeg forstår det slik at hun er alenemor (foreldrene dine er skilt, skjønner jeg, ut ifra det du skriver) med fosterbarn og det hele. Slitne foreldre har en tendens til å bli fort sure!

Og kanskje har du også endret deg i det siste? Det er vanlig i tenårene å endre holdning ovenfor foreldrene sine. Man blir oftere irritert på dem. Tenåringer har en tendens til å reagere med sterke følelser på små ting (helt normalt). Tenåringer trekker seg mer vekk fra foreldrene sine enn de gjorde da de var f.eks åtte år. Foreldre mistolker gjerne slike ting. Et godt eksempel er jo det du forteller at moren din gjør: Hun reagerer med å tro du er sur når du er stille og trekker deg litt vekk, eller oppfatter deg som frekk om du sier ifra hva du mener. Og da føler du deg misforstått. Og så er kranglingen i gang. 

Så - hva kan du gjøre for å få et bedre forhold til mamma? 

Ofte, når man har blitt såra sånn som du forteller at du har, er det lett å begynne å klage på motparten (i dette tilfellet mamma). Man velger ord som bare øker konflikten. Kanskje kan du komme til å si ting som "du bryr deg jo aldri om meg, du sier jo at alt jeg gjør på ridingen er feil." eller "jeg vet at du liker småsøsknene mine bedre enn meg" eller "du er alltid sur, jeg er så lei av deg". Da snakker du om henne og ikke om deg og hun kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg. og det du har å si. Kjenner du deg igjen i dette? 

Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten å anklage, kan det være lettere for moren din å forstå uten å bli sint eller sur.

For eksempel kan du si: "Måten du snakker til meg på når du sier til meg at jeg burde kunne ting på ridingen gjør at jeg føler meg dum og at jeg ikke kan noe. Og når du anklager meg for å være sur hvis jeg er stille, så blir jeg faktisk mer lei meg enn du kanskje tror. Jeg føler meg misforstått."

Eller: "Jeg kan føle meg litt glemt for det virker som du bruker mye mer tid på småsøsknene mine enn på meg. Jeg opplever at du er snillere mot dem. Jeg tenker ofte at du er mer glad i dem enn i meg. Jeg skulle ønske du viste meg mer oppmerksomhet og sa til meg det du liker med meg også". 

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv og hvordan du har det ut ifra det som skjer mellom deg og mamma. Si konkret hva du vil ha. Da kan det hende hun blir vekket litt opp og skjønner hvor viktig hun fortsatt er for deg. Er det også andre ting du kommer på som kunne hjelpe deg å føle deg bedre med henne? Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Uansett hvordan ting blir mellom dere så mener jeg at du bør tenke på mamma sin oppførsel som mammas problem. Det er ikke noe galt med deg selv om mamma kritiserer eller blir sur på deg. Hun har ansvar for å være en trygg og støttende forelder, uansett om hun kanskje er sliten selv. Derfor er viktig at du forsøker å si ifra til henne hvordan du har det. Jeg tror faktisk hun vil sette pris på å høre hva du tenker, så lenge du sier det på en ordentlig måte. 

Jeg håper dette ga deg noen tips til hva du kan gjøre for å få det litt bedre med mamma. Du finner flere råd i artiklene jeg har lagt til under svaret mitt her. Lykke til!

 Vennlig hilsen familieterapeuten