Jeg dagdrømmer og klarer ikke føle følelsene mine.

Kjære deg.

Takk for at du skriver til oss. Jeg synes du beskriver det godt i brevet ditt. Du sliter med å føle følelsene, de får liksom ikke helt rot i deg og dagdrømming gjør at du fjerner deg mer fra virkeligheten.

Siden jeg ikke kjenner til bakgrunnen og historien din, så skal jeg bare gjette litt (og da kan jeg selvsagt ta feil!). Kan det være at du opplevde vonde ting som barn, og at du brukte dagdrømming som et forsvar, en beskyttelse mot vonde følelser?

Som barn er det vanskelig å håndtere og forstå vanskelige ting som skjer og kroppen finner opp noe som kan fungere som beskyttelse. Når du blir eldre (som nå, snart 15 år) er den strategien mindre hjelpsom for deg og du savner å kjenne på de følelsene, selv om de er negative.

Nå som du ikke "trenger" dagdrømming i like stor grad for å beskytte deg, bør du forsøke å øve deg på å være i følelsene dine, tåle indre smerte, beskrive den og beskrive tankene knyttet til den. 

Det å være tilstede i øyeblikket, ha et oppmerksomt nærvær, eller mindfullness, kan være en fin øvelse som kan hjelpe deg å være mer tilstede i livet ditt, på ekte. Det finnes gode mobilapper som kan hjelpe deg på vei, hvis du ønsker å prøve dette.

Selv om du opplever dagdrømmingen som en belastning, husk at du ikke er dine tanker og følelser, det er noe du har, og forsøk å observer dine tanker og finn ut om de er nyttige eller unyttige for deg, en god film som beskriver det, se her.

En annen god motmedisin til for mye dagdrømming er sosial omgang med andre og fysisk trening, da blir du nærmest "tvunget" til å være tilstede og konsentrere deg om det du sier og gjør.

Ønsker deg masse lykke til!

Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier, ung.no