Føler meg så alene, hadde hjulpet med en hund men pappa sier nei

Hei

Jeg forstår godt at du kunne ønske deg en større familie og litt mer liv og røre rundt deg enn det du har nå. Det er ikke rart at det føles ensomt med bare deg og pappa i hverdagen. Det er synd å høre at moren din ikke har tid til deg, det er forståelig om du er lei deg for dette!

Du skriver at du ser familiene til venner og tenker at du også ønsker deg dette. Det kan jeg godt forstå! Vi mennesker er programmert til å  sammenligne oss med andre, det er en del av vår natur. Og aller mest gjør vi det når vi kommer i ungdomstiden og skal "finne oss selv". Da er det egentlig både nyttig og lurt å sammenligne seg for man lærer mye om hva som går an å gjøre og hvordan det går an å være. Vi speiler oss selv i andre og ut ifra det finner vi vår vei. Men det å sammenligne seg er også sårt fordi man blir samtidig bevisst på det man ikke er og ikke har. Jeg kan tenke meg at det er litt det som nå skjer med deg nå? 

Du skriver at du tror en hund ville hjelpe på at du ikke ville føle deg så alene. Det kan jeg godt forstå. Mange finner både trøst og glede i en hund. Du skriver at pappa allerede har sagt nei og at du tror han ikke skjønner hvor mye det hadde vært til hjelp. Da lurer jeg på hva du kan si til han som ville gjøre at han skjønner det bedre? Du må f.eks tørre å fortelle om hvor alene du føler deg og at det faktisk er mer vondt for deg nå enn det han kanskje ser. Forsøk å fortelle hvordan en hund ville gjøre det bedre for deg.  

Kunsten er å få sagt ifra på en måte som gjør at dere ikke begynner å krangle eller bare blir irriterte på hverandre. Her er noen tips til hvordan du kan gjøre det:

Forsøk å finne et tidspunkt der det er litt rolig rundt deg og pappa og dere har tid til å prate. Det må være et tidspunkt dere er venner, for man lytter bedre når man ikke er irritert, lei eller stressa fra før.

Si til faren din at du vil snakke om noe viktig og at du vil at han skal lytte til deg uten å avbryte, selv om han blir uenig.

Forsøk deretter å forklare om hvordan det er å være deg om dagen i den familien du er i. Si hva du savner og si hva du har vært lei deg for.

Forsøk å sette ord på hvorfor en hund ville hjelpe og hvordan du ser for deg hverdagen med en hund hjemme hos deg og pappa. Kanskje kan et argument være at dette ville være fint også for broren din, når han er hjemme på perm?

Du må nok også ha tenkt igjennom det praktiske og hvilket ansvar du er villig til å ta. Jo mer du viser at du har tenkt igjennom på forhånd, jo bedre er det. Kanskje kan du skrive ned alt du har tenkt på i en liste, så pappa ser at du har forberedt deg. 

Det å bestemme seg for å få en hund er gjerne en prosess som tar litt tid. Vær derfor tålmodig med faren din. Kanskje kan du be han tenke litt på det du har sagt, og ikke kreve at han må si ja eller nei med en gang. Vis forståelse for det han har å si også, er det ting han er bekymra for eller ikke liker med det å ha hund? Er det noen løsninger han ser for seg som mer sannsynlige enn andre? Lytt til pappa selv om du kanskje ikke er enig. Avtal gjerne å snakke om det igjen om en stund hvis dere ikke kommer frem til noe dere er felles enige om. 

Hvis du leser denne artikkelen: fordeler og ulemper med et kjæledyr finner du flere gode argumenter + alternative løsninger for å ha hund. Les den før du prater med pappa. 

Selv om du ikke har en stor "kjernefamilie" så blir jeg nysgjerrig på om det er andre du har i livet ditt som kunne gi deg følelsen av fellesskap, og et sted du kunne være der du følte deg som en del av gjengen? Har du andre familiemedlemmer du kan være hos, eller gode venner som kan la deg få ta del i familien deres? Det går an å finne en lignende tilhørighet hos andre mennesker enn sin aller nærmeste familie. Du har jo pappa, mamma og broren din uansett og kanskje vil ting endre seg til det bedre for dere fire etter hvert? 

Og til slutt vil jeg si til deg, at det er vanlig at man i ungdomstiden oppdager at man er ganske forskjellig  fra familien sin. Mennesker er jo svært ulike typer, selv om de er i samme familie. Kanskje kan du etter hvert godta at familien din lever sine liv annerledes enn slik du har tenkt å leve ditt voksenliv. Familien din gjør sine valg, du skal gjøre dine. Om en stund skal du flytte ut og skape ditt eget hjem og du kan skape en stor familie med både mennesker og dyr! Da kan du glede deg til å gjøre det akkurat slik DU vil. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper pappa vil forstå hva du trenger og si ja til hund<3

Lykke til! 

Vennlig hilsen familieterapeuten