Vi er utsatt for vold, jeg trekker meg unna foreldrene mine. Jente 16

Jente, 16

Jeg prøver å forklare til folk at volden pappa utsatte oss for før, ødela forholdet vårt og gjorde meg redd for ham. Det er rart å si, fordi han egentlig var favoritten min da jeg var liten, siden mamma aldri var hjemme på grunn av skole. Alkoholen deres påvirket også hvordan jeg så på dem, og jeg mener fortsatt at foreldre ikke bør drikke foran barn, i hvert fall ikke mye. Jeg føler de ofte er respektløse og ikke ser grenser, og at vi ikke blir behandlet likt. Broren min har prøvd å forklare at mamma er veldig barnslig. Hun sier hele tiden at ingen er der for oss som henne, at vi ikke liker henne, og at vi sårer henne, selv om ingen har sagt det. Alt handler om henne. Jeg vet hun har gjort mye for oss, men det endrer ikke hvordan det føles. Pappa viser null interesse for det vi driver med, drar aldri på konserter, sitter bare med øl og TV og skriker av fotball, men blir sur hvis jeg reagerer høyt på noe jeg liker. Alt dette gjør at jeg trekker meg unna.

Svar

Hei!

Det er helt forståelig at du trekker deg unna foreldrene dine. Når jeg leser det du skriver, så tenker jeg at de på mange ulike måter gjør det utrygt for dere å være hjemme.

Jeg vet ikke hva slags type vold pappa utsatte dere for. Men vold, slik vi definerer det, er ulovlig fordi det skader den som utsettes for det. Både der og da men også på lang sikt.

Det er ikke OK at foreldre drikker alkohol på en slik måte at de ikke kan gi barna sine den omsorgen de trenger. Grensene for når det blir for mye alkohol i en familie, er vanskelige å definere konkret. Men den viktigste regelen er at hvis barna opplever det utrygt når foreldre drikker og at det ødelegger for at familien kan ha en vanlig hverdag, så er det over grensen for hva som er greit. Du kan lese mer her om det å være barn i en familie der de voksne drikker for mye alkohol. Se om du kjenner igjen noe og les i så fall også om hva du da kan gjøre for å få hjelp.

I tillegg forteller du om mamma som gir dere et alt for stort ansvar for å passe på henne. Jeg kan forstå at du opplever mamma som barnslig, for det virker som om ansvaret er snudd på hodet ved at hun vil at dere skal støtte, hjelpe og se hennes behov. Men det er jo motsatt. Det er forelderen som skal støtte, hjelpe og se barna sine. Foreldre må tåle at barn (og spesielt ungdom) ikke alltid gir uttrykk for å like dem eller at de ikke alltid er snille og støttende. Det er en del av den naturlige utviklingen.

Hvis situasjonen hjemme hos deg fortsetter på den måten du har beskrevet her, tenker jeg det er viktig at noen andre utenom familien din får hjulpet dere. Kan du snakke med andre familiemedlemmer som kjenner dere litt, men som er trygge og mer stabile? Det kan være besteforeldre, tante/onkel eller en familievenn som dere er nære.

Du og broren din har helt lov å si ifra om hvordan ting er hjemme. Det er ikke å sladre, det er å sette gode grenser for seg selv. Kanskje den andre voksne dere evt prater med kan ta en samtale med foreldrene dine? Og hjelpe til med at det skjer endring. Noen ganger er det lettere for foreldre å høre på andre voksne enn på sine egne barn. Kanskje kan du og broren din få være mer på besøk hos noen av de andre i nettverket deres.

I tillegg kan det være fint å ta kontakt med noen som har som jobb å hjelpe familier. Les mer her under overskriften "når du bør søke om hjelp", om hvor du i så fall kan henvende deg. Det finnes mange alternativer.

Det er bra du setter grenser når du opplever vanskelige ting hjemme. Det er en viktig måte å ta vare på seg selv på. Bare skriv til oss igjen om ting fortsetter å være vanskelig, eller du trenger flere råd. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 29.11.2025

Oppdatert: 29.11.2025