Det går føkkings kje, eg har ingen å snakke med

Jente, 16

Hei, eg vet egt kje ka eg ska skriva her lenger siden eg har skrevet ofta før. Eg bare hate at eg får alltid det samma jævla svaret, "allier deg sjøl med klubber mot rasisme", "snakk med voksne", "kanskje du kan prøve å snakke med foreldrene dine?". Det går føkkings kje, eg har ingen å snakke med, eg kan kje snakka te venner om smertene mine fordi dei skjønne bare kje, eg har ingen andre familie, dei ligge et eller annet plass dø i Afg. Eg har prøvd å snakka med helsesøster, funka kje med problemene mine, fikk te slutt ein føkkings barne bok om anti-rasisme, og mamma kan eg kje snakka te fordi hu har brystkreft og får lett stress, plus hu snur alltid skylden på meg, og pappa blir så fort sure. Eg har ingen eldre søsken, ege den eldste, og må 50% passa søskene mine fordi foreldrene mine klare kje. Ege bare 16, de yngre søskene mine e 15, 10 og 9. Og nå har eg så jævla lite plass å skrive at det e kje vits å prøva å skriva om problemene mine. Ege så jævla lei, eg vil bare gjøra alt slutt

Svar

Hei,

Takk for at du fortsetter å skrive til oss i ung.no, selv om du ikke føler at det hjelper og du får samme svar hver gang.

Det er ikke rart at du strever, når det er så mye kaos i livet ditt og du virkelig ikke har noen å snakke med.

Når det er sånn, er det lett å føle at det aldri vil bli bedre og det føles umulig å komme seg igjennom til et bedre sted.

Det er helt greit å være sliten, lei, trist og sint. Alle følelser er lov, og du har sikkert også god grunn til å føle deg sånn. Du har kjempet lenge og kjemper fortsatt!

Du har mye ansvar hjemme og står i vanskelige situasjoner med sykdom i familien, følelse av ensomhet og vonde opplevelser. Da er det naturlig at kroppen og hodet sier i fra. Det betyr ikke at du er ødelagt, det betyr bare at du har følelser som trenger å bli sett, hørt og forstått.

Når du ikke føler at det er noen som forstår, eller noen du kan snakke med, så kanskje det kan hjelpe å skrive ned tanker og følelser i en dagbok. Lag deg små, små delmål hver dag, enkle rutiner som du kan følge og som er dine. Som du gjør for deg. Det kan være stå opp, puste rolig og dypt, skrive litt i dagboken, ta en varm dusj, hør på litt musikk, gå en liten tur... hva som helst, som gir deg noe.

Du er en kjemper. Ikke gi opp. Du er ikke alene. Fortsett å skrive til oss.

Har lagt ved noen artikler og forslag til apper som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 22.6.2025