Mamma blir sur på meg når jeg gråter. Jente 13 år

Hei

Når jeg leser det du skriver forstår jeg at det er vanskelig å være deg hjemme. Det du forteller får meg til å tenke at du savner støtte fra mamma, og at hun bryr seg om hvordan du har det og anerkjenner det du føler. Alle trenger å få trøst når de er lei seg. Det er fint og modig å kunne gråte om man trenger det, og jeg skulle ønske moren din klarte å snakke med deg også når du gråter. Når du ikke får det du trenger av henne skjønner jeg at det er sårt og kanskje føles det håpløst for hvordan det skal gå videre med dere to hjemme. 

Jeg får tanker om at moren din har problemer med å forholde seg til følelser og det at noen er lei seg. Det kan hende at ingen voksne klarte å trøste henne heller da hun var liten, og at hun derfor ikke er så god på dette selv, nå som hun er voksen og har ansvar for å trøste deg som er barnet hennes. Det kan også hende at hun er sliten av helt andre grunner (noe på jobb kanskje, noe med penger, eller noe annet vanskelig i voksenlivet hennes?) og at hun dermed ikke har overskudd til å tenke på noen andres behov enn sine egne. Hva tror du, kan noe av dette stemme for hvordan moren din har det? MEN - selv om det kan stemme så betyr det jo ikke at det er greit at hun oppfører seg sånn. Hun er voksen og hun har ansvar for deg. Hvis hun ikke klarer å støtte deg så må hun finne en måte å hjelpe seg selv på så hun klarer det bedre. 

Du spør hva du skal gjøre. Jeg tenker det er viktig at du får snakket med mamma på et tidspunkt der hun ikke i utgangspunktet er sur på deg. Kanskje helst en gang du ikke gråter, for da kan det være lettere for moren din å følge med på det du har å si. 

Jeg tenker at det første du bør gjøre er å finne et egnet tidspunkt for en prat. Kanskje imens dere kjører bil? Går en tur? Eller på kvelden når ting er rolig og broren din ikke er der? Du må kjenne deg klar for en prat, og det kan være lurt at du er litt forberedt.

Så kan du si til moren din at du har noe viktig å snakke om. Si at du vil hun skal høre på deg uten å avbryte. Kom med konkrete eksempler på hva moren din sier eller gjør som kan være sårende for deg. Fortell så mye du kan om følelsene dine uten å kritisere henne. Ting jeg tenker du bør trekke frem er:

• At du har en følelse av at mamma ikke liker deg.
• At denne følelsen gjør deg veldig trist, og får deg til å ville gråte.
• At du ønsker at mamma skal høre på hva du har å si når du er trist.
• At du ønsker å få lov til å være lei deg og gråte uten å måtte ta deg sammen. 
• At du føler deg forskjellsbehandlet i forhold til broren din (fortell gjerne når og hvordan du føler det slik og f.eks at du hørte mamma si det en gang)
• At mamma sier ting til deg som sårer deg.

Kom med så konkrete eksempler som mulig, på situasjoner som beskriver dette. Og i alle tilfeller er det lurt at du også foreslår noen løsninger, altså hva som ville gjort det bedre og hva du skulle ønske moren din gjorde istedenfor å bare si at du ikke har noen grunn til å gråte. Det krever at du har tenkt litt igjennom ting du vil si på forhånd. 

Du kan også spørre mamma hvordan det var for henne da hun var barn og hva hennes foreldre gjorde for å trøste henne. Kanskje kjenner hun seg igjen i deg hvis hun tenker litt tilbake på sin egen tid som 13-åring. Det er jo mange følelser i sving i puberteten. Men foreldre har en tendens til å glemme det. 

Hvordan tror du moren din ville reagere om du forsøkte deg på noe slikt? Jeg håper du vil lykkes om du klarer å si noe til henne om hvordan det er å være deg om dagen, og i tillegg høre med mamma om hvorfor det er så vanskelig for henne når du gråter. 

Ellers, vil jeg si til deg at de gangene moren din kritiserer deg mye uten grunn, eller ikke klarer å trøste deg, så kan du tenke gjennom hva f.eks venner eller andre i familien liker ved deg og synes du er god til. Kanskje har du andre voksne i nettverket ditt som er bedre å prate med? En besteforelder/tante/onkel - en lærer eller foreldrene til en venn? Da bør du prate med den andre voksne! Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det bli plass til positive tanker i hodet også, ikke bare triste.

Jeg håper dette ga litt inspirasjon og noen tips. Jeg håper du tar mot til deg og forsøker å prate med moren din. Sjekk artiklene jeg har lagt ved under før du evt tar praten, da kan du lese litt mer om hvordan man snakker med foreldre som kjefter eller ikke forstår.

Du kan også lese om hvor ellers du kan ta kontakt for å få hjelp, hvis det ikke slutter å være vanskelig mellom deg og mamma. Lykke til! 

Vennlig hilsen familieterapeuten