Vil flytte ut men moren min gir meg dårlig samvittighet. Jente 20

Hei!

Så fint at det forrige svaret vårt var til nytte for deg:)

Jeg kan godt forstå følelsene du bærer på - de er helt normale. Både hat, sinne, lav selvfølelse, og ikke minst dårlig samvittighet. Når moren din forteller deg at du sårer henne fordi du vil flytte, er det ikke rart at du kjenner den dårlige samvittigheten komme. For hun er jo din forelder og du er helt sikkert glad i henne innerst inne. Men det er ikke riktig gjort av henne å legge ansvaret for de følelsene hun har, over på deg.

Jeg vil tro at bak all kritikken hun kommer med så ligger det en frykt for å miste rollen som en viktig person i livet ditt. Mange foreldre kjenner på denne frykten. Det er gjerne fordi de opplever mestring og glede ved å ta vare på barnet sitt. Foreldrerollen er en del av identiteten. Og når den rollen snart ikke trengs, føler de seg unyttige, eller lite viktige. Men dette er de voksne sitt ansvar. Moren din må skape sin rolle på nytt og hun å finne måter å bruke energien sin på som handler om andre ting enn bare deg.

For det er naturlig og viktig at foreldre og barn bryter opp båndene. Foreldre kan ikke behandle barna sine som om de var 4 år, når de faktisk er 20 år. Det er viktig for din livskvalitet og ditt videre vei, at du får kjenne deg selvstendig og at du tar vare på din egen verdi og dine egne valg. Da må du flytte ut etter hvert, og skape ditt eget liv. Du er jo godt i gang allerede, med lærlingplassen du mestrer og med gode venner som liker deg!

Kanskje det kan hjelpe for moren din om du sier til henne at du gjerne vil at dere skal ha kontakt videre men at det bare vil ha en annen form. For eksempel at du kommer på besøk til henne eller hun til deg. Mange foreldre syns etter hvert at det er flott å besøke barna sine der de har etablert seg. Mange foreldre blir stolte. Du kan spørre moren din om hun ikke også er litt stolt av deg, over å se at du blir selvstendig og klarer deg bra.

For å få moren din til å reflektere og litt lettere klare å ta ditt perspektiv så kan du jo spørre henne hvordan det var for henne da hun flyttet hjemmefra sine foreldre. Var det vanskelig for henne å bryte opp? Hvordan skjedde det, hvordan reagerte hennes foreldre, og hva trengte moren din da hun var like gammel som det du er nå? Om moren din husker tilbake på den tiden da hun var 20 år, så kanskje det blir litt lettere for henne å forstå deg nå.

Hvis dette ikke hjelper og hun fortsetter å si at det er trist at du tar avstand, så må du nok bare stole på din egen indre drivkraft, og fortsette å gjøre det som føles rett for deg. Det er å ta ansvar for seg selv og å sette gode grenser for seg selv. De egenskapene vil du ha bruk for resten av livet ditt. Vær tålmodig med moren din. Selv om hun kanskje lager litt bråk og drama nå, så vil hun nok akseptere valgene dine på sikt. De fleste foreldre trenger litt tid på å akseptere de store overgangene i livet med barna sine.

Jeg håper dette var til hjelp. Det er fint at vennene dine digger deg! Venner er kjempeviktig i ungdomstiden. Spør gjerne dem om råd og, og snakk med dem om det å flytte hjemmefra. Jeg kan tenke meg at flere av dem kan kjenne på lignende følelser som deg. Da kan det være godt å få litt støtte så du ikke kjenner deg alene. Heia deg<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no