Forholdet til moren min har endret seg. Vi krangler og det er avstand.

Hei!

Så leit at forholdet mellom deg og moren din har utviklet seg i denne retningen! Jeg skjønner at du blir lei deg av det men jeg kan trøste deg med at det er ganske vanlig at forholdet mellom foreldre og barn blir turbulent i ungdomstiden. Det er rett og slett en del av en normal utvikling, der man "trener seg følelsesmessig" på å løsrive seg fra hverandre. I denne prosessen er det litt lurt at du og moren din liker hverandre litt mindre enn da du f.eks var 7 år. For hvis du og mamma var like nære nå, som da, så ville du kanskje aldri flyttet ut? Og det er det jo meningen at du skal etter hvert. Så noe av forklaringen ligger nok her.

Og husk på at alle foreldre og barn er veldig glade i hverandre også i denne fasen. Men de følelsene kan komme mer i bakgrunn, nesten som en beskyttelse, så det ikke skal bli så hardt når barna flytter ut. Gir det mening å se det sånn..?

I tillegg skriver du at du "kan selv by på problemer". Jeg vil tro dette betyr at også du kan kjenne deg sint på moren din, at du kan provosere henne, og at moren din kan oppleve deg som frekk, el.l? Dette er også ganske normalt. For i ungdomstiden er det mange følelser som går litt over styr inni kroppen og det kan komme ut som sinne og surhet, og avstand. Foreldre kan tolke dette som frekkhet eller at ungdommen ikke vil være med dem. Men det er ikke tilfellet! Når ungdommer har det sånn er det viktig at foreldre skjønner hva som skjer og viser forståelse. Og at de skjønner at det ikke er vondt ment når man blir sur eller tar avstand, men at det bare en del av det å være midt i puberteten og av det å løsrive seg.

Jeg er enig med deg i at mamma har det største ansvaret for relasjonen mellom dere, hun er den voksne. Derfor skulle jeg ønske at hun viste deg mer forståelse de gangene det blir vanskelig mellom dere, og at hun ikke kalte deg dum eller sa "du kan flytte ut". Det er sårende å høre sånt. Det beste er om den voksne tar ansvar for å gjenoppta kontakten etter en krangel. Jeg vil tro det hadde vært godt for deg å høre at moren din fortsatt er veldig glad i deg, uansett om det er mer avstand nå.

Kanskje vil det hjelpe om du klarer å fortelle henne litt hva som foregår oppe i hodet ditt for tiden? Da får mamma sjansen til å skjønne mer av hvordan det er å være deg nå og at du egentlig savner kontakt. Forsøk å prate med henne om dette en gang dere er venner fra før av og dere har litt tid.

Forsøk gjerne også å foreslå at dere to gjør ting sammen som kan gi gode opplevelser. Hvis man har en hyggelig stund der man gjør noe aktivt (man må jo ikke bare prate hele tiden) så skapes felles erfaringer og minner. Da får man følelsen av å være viktige for hverandre. Det er vanskeligere å krangle etter at man har gjort noe hyggelig. Så inviter med mamma på en aktivitet! Det trenger ikke være en stor ting men noe du vet dere begge kan like.

Du kan også prøve å snakke litt med mamma om hvordan hun hadde det med sine foreldre da hun var ungdom. Ved å mimre litt tilbake til sin egen ungdomstid så kanskje mamma kommer på hvordan ting er for deg nå, og da vil hun også se hva du trenger. Det kan bli en fin samtale ut av sånt.

Dette var mine innspill. Jeg håper det var til hjelp. Det er bra at du vil ta tak for at du og mamma kan få et bedre forhold! Jeg håper mamma vil behandle deg med mer respekt fremover, selv om du er midt i puberteten og kan by henne på problemer innimellom.

Under svaret mitt har jeg lagt ved noen artikler om det å være i puberteten og hva som er vanlig. Og jeg har lagt ved artikkel om krangling med foreldre og hva man kan gjøre. Jeg anbefaler deg å lese dem, da vil du få flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no