Mamma har angst for bakterier, hun blir så lett sur på meg. Jente 15

Hei!

Jeg skjønner at du er sliten og lei av situasjonen hjemme med mamma. Dette høres ikke greit ut. Når jeg leser det du skriver tenker jeg at det ikke er din skyld i det hele tatt, at moren din er så sur og stressa. Det høres ut som at det er angsten sin skyld og at den får styre mye av hvordan moren din oppfører seg. Det kan være slitsomt å bo med noen som har sterk angst, det er som om alle blir tatt med inn i redselen og i alle de rare tingene som redselen kan få en til å si og gjøre.

Et typisk eksempel på det at angsten styrer, er det du forteller om med den nye buksa du hadde fått. En ny bukse blir jo egentlig ikke møkkete på tre dager. Det er din mors frykt for at den buksa ikke er ren, som styrer det som skjer - ikke dine handlinger. Kanskje hun opplever det at buksa er i huset, som farlig. Og så tar hun det ut på deg. Det er urettferdig, og det er sånn angsten kan plage familier.

Moren din kan få hjelp for angst, det finnes ulik type behandling. Jeg regner med at hun er i kontakt med helsepersonell, i og med at hun har denne diagnosen. Det å få behandling og hjelp er hennes ansvar og jeg håper hun vil gjøre det dersom det går ut over hele familien slik det er nå.

Jeg vil anbefale deg å snakke med moren din en gang til, ikke gi opp håpet ennå. Det beste er å finne en tid å prate når dere ikke krangler og hun ikke er sur fra før av. Da er det lettere å høre på hverandre. Kan du komme på noen tidspunkt i hverdagen hvor moren din virker mer avslappet og ikke har så mye angst? Ta tak i henne på et sånt tidspunkt og si at du trenger en prat om noe du syns er litt vanskelig, be om at hun lytter til deg.

• Du kan fokusere på det som er fint først - det du vil ha mer av. For eksempel kan du si at du savner å ha gode stunder med henne og at hun sier fine ting til deg. Du kan si at du skulle ønske dere krangla mindre. Da fokuserer du på det du vil ha mer av, og det tipper jeg hun egentlig blir glad for å høre, det betyr jo at hun er en viktig person for deg som du vil ha det bra med.
• Så kan du fortelle henne hva du tenker og føler i situasjonen som den er nå. Fortell f.eks at du har følt deg veldig ensom i det siste og at du føler at tilliten fra mamma er borte. Si også at du merker at det har blitt vanskeligere for deg å snakke om følelser med familien din, fordi du er redd for at ingen forstår. Dette er egentlig ganske viktig informasjon til mamma - det er ikke sikkert hun skjønner hvordan angsten og væremåten hennes har påvirket deg. Og hvis du snakker på denne måten (om deg selv og det du føler) så kritiserer du jo ikke egentlig mamma. Kanskje blir det da lettere for henne å høre hva du faktisk sier uten å bare bli sur igjen?
• Spør gjerne også mamma om dere kan finne på noe sammen bare dere to. Har dere noe dere liker å gjøre, eller likte å gjøre før? Når man gjør en aktivitet sammen får man fine opplevelser og man viser hverandre at man liker hverandre fordi man bruker tid på hverandre. Da er det vanskeligere å bli sur eller krangle etterpå. Det å gjøre noe sammen og nyte pausene uten surhet kan sikkert være fint for begge to. Hvis det er noen aktiviteter mamma kan gjøre der angsten ikke plager henne for mye, så foreslå at dere kan gjøre det.

Videre kan du også begynne å se om du kan kjenne på forhånd når mamma er på vei til å bli for sur. Hvis du merker at en krangel er på vei så kan det være en mulighet at du trekker deg litt unna - enten på rommet ditt eller at du går ut en tur. På den måten kan du kanskje unngå noen episoder med for mye surhet som utvikler seg til krangel.

Jeg har ellers funnet frem noen artikler til deg som jeg har lagt ved under svaret mitt som har flere tips til hva du kan gjøre når mamma blir så sur hele tiden, og hvem du eventuelt kan snakke med utenom dersom det ikke blir bedre hjemme.

Jeg håper noen av tipsene her var til nytte. Jeg ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no