Mamma er hele tiden sur på meg, sier alltid at jeg starta krangelen.

Hei!

Jeg skjønner at du reagerer på dette. Når man alltid får skylda etter en krangel så er det urettferdig, for det må minst to personer til for å krangle. I tillegg er det faktisk den voksne som har det største ansvaret for at ikke en krangel blir for stor og for at stemningen i familien stort sett er trygg og god.

Til en viss grad er det jo normalt at voksne blir sure, og at foreldre og ungdommer krangler. Men samtidig er det ikke greit at mamma hele tiden sier at du starta krangelen. Eller at det du blir lei deg av ikke er noe å bli lei seg av. Da er det som at følelsene/reaksjonene man fikk ikke var helt lov å ha, og det kan være vondt å kjenne på. Alle følelser er normale og alle følelser er lov. Vi kan ha ulike grenser for hva vi reagerer på og det bør det være rom for i en familie.

Det høres ikke ut som moren din har det så bra om dagen heller. Kanskje er hun stressa for noe? Når man har det vanskelig inni seg eller syns det er strevsomt å være forelder, så kan det fort komme ut som kjeft istedenfor at man klarer å si noe om hvordan man egentlig har det og hva man egentlig vil. Det kan hende det er noe sånn som skjer med moren din ettersom hun hele tiden er sur.

Og kanskje har du også endret deg i det siste? Du har akkurat blitt tenåring kan jeg se. Da er det vanlig å begynne å endre holdning ovenfor foreldrene sine. Man blir oftere irritert på dem. Tenåringer har også en tendens til å reagere med sterke følelser på små ting (helt normalt). Reagerer du sterkere på mammas væremåte nå enn før tror du? Hvis det er tilfellet kan det hjelpe å få snakket om akkurat det. At du kjenner at ting endrer seg inni deg fordi du har blitt tenåring, og at dere derfor må finne litt ut av hvordan dere skal klare å ha det greit sammen fremover. For ting vil ikke bli det samme fremover, som det var da du var yngre.

Her er noen tips til en samtale du kan ta med mamma:

• Det er viktig at du snakker med henne når det er god stemning, god tid og hun ikke virker sur (i fredstid).
• Forsøk å si så mye du klarer om dine egne følelser uten å kritisere mamma. F.eks kan du si at du blir såra når hun sier at det du reagerer på ikke er noe å bli lei seg av, fordi du kjenner deg faktisk lei deg på ekte. Si at det hadde hjulpet mer om hun viste forståelse og f.eks ga deg en klem (hvis det kunne være godt?).
• Hold fokus på det du tror kan løse problemet. F.eks at du har lyst til at dere kan snakke roligere sammen utenom at dere krangler eller at mamma også husker å si ifra til deg om det hun syns du gjør bra.
• Spør mamma hvordan det var for henne da hun var ungdom. Krangla hun med moren sin? Hvordan løste de evt det? Hvis du får mamma til å huske tilbake på tiden hun selv var ungdom så kanskje hun skjønner litt lettere hvordan det er for deg nå!
• Du kan lese mer i denne fine artikkelen om hvordan du kan gå frem for å få til en fin samtale uten krangling.

Hvis du ikke kjenner at du orker - eller hvis det ikke hjelper - å prate med mamma på nytt så håper jeg i alle fall at du klarer å tenke på mamma sin oppførsel som mammas problem. 

Husk at det er ikke noe galt med deg selv om mamma blir sur på deg. Det er ikke noe galt med følelsene dine, det er bare den som har følelsene som bestemmer hva som er riktig.

Men hvis det bare blir verre hjemme så kan det være lurt at du snakker med en annen voksen utenom familien som har som jobb å snakke med ungdom om familieproblemer. F.eks helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. Du kan også ringe til et familievernkontor. I artiklene som er linket her får du info om hvordan du kan gå frem for å få kontakt og hvordan de jobber. Kanskje mamma også kan få noen å prate med, f.eks på familievernkontoret? De har tilbud til foreldre der også.

Jeg håper dette ga deg svar på det du lurte på. Det er fint og viktig at du sier ifra når du kjenner at du blir sliten av kranglingen og surheten. Det er hjelp å få. Lykke til, skriv gjerne til oss igjen<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no