Faren min er utvist fra Norge, har ikke møtt han på 10 år.

Hei!

Jeg skjønner godt at du savner faren din. Du var en liten jente da du så han sist, og jeg kan tenke meg det er trist og rart for deg å vokse opp uten å ha han i livet ditt. Dere snakker sammen litt på telefonen, skriver du. Det er fint at dere kan gjøre det på den måten men jeg skjønner godt hva du mener med at det er vanskelig å bare ha kontakt over telefonen. Det er jo absolutt ikke det samme som å være fysisk sammen.

Det er dessverre ikke noe du kan gjøre for å få faren din tilbake hit. Norske myndigheter har bestemt at han ikke får være i Norge. En av grunnene er at han har brukt narkotika. Kanskje er det flere grunner og? Hva som har skjedd, det er noe som moren din må fortelle deg om. Still alle spørsmålene du har til henne, og be henne være ærlig så du kan forstå det. Det er viktig at hun er åpen med deg for dette gjelder din far og du har krav på sanne svar. Det var dumt at faren din ga deg forhåpninger ved å si at han skulle komme tilbake til vinteren, når det ikke var tilfelle. Kanskje han ikke orket tanken på å skuffe deg eller se deg trist og så valgte en liten løgn istedenfor å si det som det var. Det var fint at moren din klarte å fortelle deg sannheten.

Selv om det er vondt for deg å ikke få være med faren din så håper jeg det kan føles litt mindre vondt om du forstår alt ved situasjonen. Det er bedre, enn å bli usikker på hva som er sant og ikke sant. Det å f.eks vite at faren din er utvist og hvorfor, er bedre enn at du gikk og lurte på om han f.eks ikke kom tilbake til Norge fordi det ikke var viktig nok å treffe deg.

Har du andre familiemedlemmer fra din fars side som bor her i Norge? I så fall kan det kanskje hjelpe litt å være sammen med eller snakke med dem? Da har du noe - og noen som føles som en del av faren din, som er nære deg. Om du kan lære litt om landet han kommer fra, kanskje språket eller kulturen, så kan den delen av deg som representerer faren din få leve i deg, selv om han som person ikke er nærme i hverdagen.

Når du blir gammel nok så kan jo også du reise ned å besøke han. Det er jo noen år til, men det kan kanskje være en liten trøst å tenke på det.

Det går også an å prate med andre fagpersoner, om det du tenker på som handler om faren din. Jeg kjenner ikke til en konkret tjeneste som har samtaletilbud til barn med foreldre som er utvist fra landet. Men du kan alltids snakke med de vanlige tjenestene. Hvis du vil snakke på telefonen så er Kors på halsen eller Ivareta to gode alternativer. Vil du snakke med noen fysisk så anbefaler jeg deg å gå til helsesykepleier på skolen din (etter ferien), eller på helsestasjon for ungdom. Helsesykepleier er vant til å snakke med ungdommer som har alle slags familierelaterte spørsmål.

Jeg håper ellers at du har mange bra folk rundt deg som er i familien din som er trygge og som tar godt vare på deg. Om man ikke har faren sin nære i hverdagen så kan andre personer være god kompensasjon. F.eks en onkel, en besteforelder, eller nabo eller foreldre til en venn.

Jeg håper dette ga deg noen svar. Skriv gjerne til oss om du har flere spørsmål.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no