Jeg savner Sverige, det eneste jeg vil er å flytte tilbake.

Hei!

Jeg skjønner at dette er vondt for deg! Du forteller at du både er ensom her i Norge og at du bærer på et stort savn. Og de eneste jentene i klassen som du faktisk likte å være med skal nå flytte. Så utrolig leit at de ble sånn!

Det å flytte til et annet land er en stor omveltning. Alt i livet forandrer seg, og du som er barnet i familien får ikke ha kontroll på hvor dere skal bo. For det er jo mamma og pappa som bestemmer om dere skal bli værende eller ikke i Norge. Og når jeg leser det du skriver får jeg inntrykk av at de trives her og har tenkt til å bli? Da er det kanskje vanskelig å se for seg at de vil endre mening selv om du forteller hvor vanskelig du har det nå. Men jeg tenker uansett at det er viktig at du forteller dem hvordan du har det. Da kan dere sammen kan se på løsninger som kan lette på situasjonen du er i.

Foreldrene dine har faktisk ansvaret for deg og for at du har det bra, så noe må de gjøre dersom de får vite at du har det vondt.

Du skriver at du bruker all energien din på å håpe at dere skal flytte tilbake til Sverige. Det er viktig og fint å håpe, håp er en drivkraft som kan holde oss oppe i humøret og i energien når vi gjennomgår noe vanskelig. Samtidig kan håp noen ganger forstyrre oss litt, så vi glemmer å fokusere på å få det bra der vi er og med det vi har. Kanskje er det litt sånn for deg nå? At du hele tiden tenker at du skal tilbake til Sverige og dermed venter med å gjøre det bra for deg selv her i Norge?

Du kan undre deg litt over hvordan det hadde vært for deg hvis du fikk vite for sikkert at du skulle bli i Norge de neste årene. Hva ville du gjort annerledes da? Ville du begynt på en aktivitet eller idrett kanskje? Forsøkt å bli venn med flere? Sagt i fra til læreren din at du er mye lei deg og savner Sverige? Bedt mamma og pappa hjelpe deg med å få det fint i huset/på rommet? Eller sagt ifra til dem at du savner kontakt med dem og at de jobber for mye? Vil det hjelpe om dere laget avtaler at du skal reise på besøk til Sverige til venner/slektninger, så du har noe å glede deg til? Uansett hva det er du har lyst til så kom med forslag.

Jeg vil tro at det er lettere for deg å ta tak i situasjonen og gjøre det bedre for deg selv, dersom du aksepterer at det er i Norge du bor nå.

Og når man må akseptere en ting som er vanskelig og vond er det viktig å la seg selv få sørge og være trist over det som ikke ble som man hadde tenkt. Når vi er lei oss trenger vi noen som trøster og støtter. Vi trenger noen å prate med. Det kan være foreldre men det kan også være en voksen utenom som har som jobb å prate med ungdom, som f.eks helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom. Du kan vurdere om dette er noe for deg? Man pleier å få gode råd og støtte om man går til et slikt sted. Helsesykepleier har taushetsplikt.

Jeg kan dessverre ikke si noe som gjør at du får dra tilbake til Sverige. Det eneste jeg kan råde deg til er at du forsøker å gjøre situasjon din i dag litt bedre, og det tror jeg du kan få til dersom du lar aksepten få litt større plass enn håpet og at du snakker med noen om hvordan du har det.

Ta også en titt på de artiklene jeg har lagt ved, de handler om hvordan man kan hjelpe seg selv når man har det vondt. Jeg ønsker deg alt godt, og husk at det vil ordne seg til slutt:)

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no