Jeg sliter mye med angst, sosialt og panikkangst

Jente, 16

Hei, jeg sliter mye med angst, eller tror det ivertfall er angst. Jeg blir vedlig sliten og nesten føler meg syk etter/når jeg er i en sosial sammenheng. Hodet pine, svimmelhet, skjelving, tung pust og klump i magen. Får ofte angst veldig fort og uten grunn ofte. Kan hende jeg ligger i senga helt vanelig og bare plutselig føler meg helt lam, blir vanskelig å puste, vondt i magen, hjerte mitt går fort og føler meg ekstremt stressa. Før fikk jeg veldig ofte angstanfall. Får det ikke like ofte men så ofte at det er irriterende. Misten ofte matlysten av tanken på å være sosial, det er ikke alltid sånn men ofte. Jeg bare føler at noe er galt med meg. Jeg klarer ikke snakke høyt i klassen. Hvis jeg må lese høyt i klassen blir hodet mitt helt varmt, jeg blir svimmel, følelses som om hodet mitt moses og jeg mister nesten synet. Får så ofte angst det irriterer meg. Er dette vanlig? Vetke helt hva det er eller hvorfor. Jeg vil bare være som som alle de andre.

Svar

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Det høres ut som at du er sosialt engstelig og at du også får en del panikkanfall (dersom det kommer ut av det blå). Det er veldig ubehagelig å ha det sånn og det kan skape mye vansker i hverdagen.

Det høres ut som dette med sosiale sammenhenger er verst. Når du får alle de symptomer så er det slik at hjernen (og dermed kroppen) tror at du er i fare (selv om du ikke er det) og så sender ut mange signal i kroppen som gir ulike symptomer. Dette er helt ufarlig (det er faktisk en del av vårt "overlevelsessystem!") men det er veldig ubehagelig.

Du kan se på disse to selvhjelpsprogrammene for å forstå bedre hva som skjer og også få tips til hvordan å jobbe med sosial angst og med panikkangst. Se her:

-Sosial angst

-Panikkangst

Det er generelt sett lurt å øve seg å jobbe med symptomene i kroppen og ikke jobbe mot dem. Med det så mener jeg at det er bedre å la panikkangsten komme og bare si til seg selv "javel, kom da" heller enn å prøve å bremse det ned. Ved å bremse det ned tenker hjernen at det er fare på ferde og det blir bare mer symptomer. Det samme gjelder i sosiale settinger - der er det lurt å la alt som skjer i kroppen skje og akseptere at du blir nervøs. Samtidig som du fokuserer på det som skjer rundt deg og utenfor deg - altså på hva som skjer i rommet, hva de andre gjør, hva du skal presentere, hva læreren sier og andre ting som ikke har med dine symptomer å gjøre. Dette kaller vi gjerne for "aksept inn og fokus ut".

Jeg ønsker deg masse lykke til og håper du får jobbet med dette slik at det ikke tar så stor plass hos deg.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 3.2.2025