Tror jeg har hatt panikkangst, hva gjør jeg?

Hei, jente på 14 år!

Så bra du tar kontakt når du er usikker på hva som skjer med deg og hva du skal gjøre.

Det er slik at vi som jobber på ung.no ikke kan gjøre ordentlige vurderinger av noe som blir beskrevet over internett. Men det du beskriver kan absolutt være symptomer forenelige med angst/panikkangst. Det som skjer i kroppen når man har panikkangst/panikkanfall oppleves noe ulikt fra person til person men det som er typisk er økt hjertebank, hyperventilering/høyere frekvens på pusten, skjelving (dette pga adrenalin), følelsen av at noe er alvorlig galt og tanker om at man skal klikke, bli gal eller dø. Det kan være litt ulikt fra person til person hvilke symptomer som er fremtredende både fordi man opplever det på ulike måter/ulike grader men også fordi man blir mer eller mindre opptatt av ulike symptomer. Noen er f.eks veldig redd for hjertebank og legger mest merke til det mens andre synes at hyperventilering er mer ubehagelig osv. Det viktigste å vite er at panikkangst/panikkanfall ikke er farlig - bare ubehagelig.

Det høres fint ut at vennene dine ønsker å hjelpe deg og at de forsøker å komme med gode råd til deg i en vanskelig situasjon. Samtidig så er det greit å vite at ved et panikkanfall så er det en "misforståelse" mellom hjernen og kroppen der hjernen tror du er i fare (selv om du ikke er det) og setter i gang alarmberedskap i kroppen (slik at du kan slåss eller flykte, også kalt "fight or flight"-respons) uten at det er nødvendig. Da kan det for noen virke mot sin hensikt å forsøke å "puste vanlig"/"puste rolig" fordi man vil erfare at man ikke får det til og gjerne blir enda mer stresset og redd når man merker at man ikke får det til. Det er altså ikke nødvendig å puste på noen som helst spesiell måte - kroppen ordner dette selv. Det kan være lurere å minne seg selv på at det går over av seg selv. Det er normalt å bli sliten etter panikkanfall ettersom kroppen skrur på alle bryterne samtidig og dermed er dette slitsomt for kroppen (men ikke farlig!).

Vet ikke hva det er som gjør at dine foreldre ikke tror på det du sier. Det høres ubehagelig ut. Kanskje det er lurt du snakker med noen andre voksne som tar deg på alvor. Du kan starte med å gå til helsesykepleier på skolen dersom du ikke tør å gå til lege. Helsesykepleier er vant til å snakke med andre på din alder om alt som er vanskelig og kan helt sikkert veilede deg videre på hva du bør gjøre i din situasjon.

Ønsker deg masse lykke til!

Legger ved noen relevante artikler til deg som du kan kikke på.

Med beste hilsen fra psykologen