Plutselig ble det umulig for meg å føle meg trist eller glad, er bare tom

Jente, 18

Hei! Jeg er en person som vanligvis kan vise følelser, både med andre og alene. Men bare sånn plutselig ble det umulig for meg å føle meg trist eller glad, jeg blir bare tom. Jeg fylte nylig 18, og ble overrasket med en bursdagsfest hos ei venninne. Vanligvis hadde jeg grått av glede, men jeg følte at alt det jeg sa var falskt siden jeg ikke kunne uttrykke hvor takknemlig jeg var med følelser. Jeg var bare så tom. Vi så på en trist serie sammen, men jeg klarte bare ikke å bli trist, selv om det er noe jeg vanligvis hadde blitt. Jeg kan le, men ikke vise glede. Er dette normalt? Jeg blir bare litt småredd for å ikke kunne vise sterke følelser. Jeg har aldri opplevd noe lignende, selv etter deprimerende perioder før. Må innrømme at jeg har hatt en del fake scenarios i tankene for å lette på trykket med skolestress og og dårlig selvbilde, men jeg har aldri følt meg så tom før. Mvh Jente 18 år

Svar

Hei

Jeg skjønner at det kan føles skummelt når det så plutselig skjer men det er ikke helt uvanlig.

Det kan høres ut som en slags følelsesmessig nummenhet eller avkobling, noe som kan komme av stress, utmattelse eller en slags følelsesmessig overbelastning.

Du skriver at det vært mye stress med skole og at du føler at du har dårlig selvbilde og kanskje du har mye tanker om fremtiden og jobb som sikkert er kan være både stressende og ta mye energi fra deg.

Når kroppen og hodet blir overbelastet over tid, kan det skje at følelsene på en måte skrur seg av, som en slags forsvarsmekanisme. Det er som om hjernen sier: Dette er for mye akkurat nå, så vi setter følelsene på pause litt.

At du fortsatt kan le, men ikke kjenne ekte glede, kan være et tegn på at du fortsatt vil føle noe, men at du ikke har kapasitet akkurat nå. Men det betyr ikke at du alltid vil ha det sånn! Kanskje er det sånn at kroppen din prøver å si ifra at du trenger en pause.

Prøv å ikke presse deg selv til å føle riktig. Aksepter at du er i en litt tom fase akkurat nå. Det er som oftest midlertidig. Prøv å vær snill mot deg selv og gi deg selv litt tid til å komme deg over denne perioden. Husk på at det er ekstra viktig at kroppen får nok med søvn og næring når du har det sånn som nå.
Snakk med en voksen du stoler på, en der hjemme, en lærer eller helsesykepleier på skolen er også en god ide. Bare det å si ting høyt til andre kan faktisk hjelpe. Som det er nå for deg får kanskje denne bekymringen fare rundt i tankene dine uten avbrytelse og da blir det bare verre. Men når man snakker høyt om det som bekymrer en så blir det på en måte litt stoppe på tankespinnet.

Håper dette var til hjelp og jeg håper du snart kan kjenne på alle de gode følelsene igjen

Vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 10.2.2025