Jeg lurer på sammenheng mellom bl.a vanskeligheter med sympati og adhd

Hei,

Så fint du skriver til oss når du lurer på dette og heller ikke har fortalt alt til psykologen din enda.

ADHD er, som diagnoser flest, en haug med ulike symptomer. Noen har mer av det ene, eller mer av det andre. Det betyr at akkurat hvordan det arter seg for deg kan være veldig forskjellig fra hvordan det er for en annen med samme diagnose.

Det er en ting å huske på, at selv om du har fått en diagnose mange andre har så betyr ikke det at du nødvendigvis ligner så mye på dem annet enn det generelle i impulsivitet og hyperaktivitet.

Så er det som du sier ofte sånn at det å være impulsiv gjør at du kanskje ikke tenker konsekvenser så ofte. Jeg vil likevel si at det å ha lite empati med andre, altså det å ha vansker med å sette seg inn i hvordan andre opplever og føler ting, ikke i seg selv er en direkte del av ADHD. Det er ikke sånn at ADHD gir manglende følelser for andre eller fører til mer manipulasjon.

Det er klart at du kanskje ikke i øyeblikket du tar et valg tenker på andre når du sliter med impulsivitet og lite konsekvenstenking, men mange med ADHD klarer nok å tenke og føle rundt det i etterkant.

Empati og det vi kaller mentalisering (det å sette seg inn i andres perspektiver og tanker, tenke fra ulike ståsteder og forså at alle kan ha ulike oppfatninger og meninger om ting) er noe vi har og klarer i varierende grad vi mennesker, og noe personer med ADHD klarer i varierende grad.

Mener du at for deg så gjør du i liten grad dette? Er du lite opptatt av hvordan handlingene dine påvirker andre generelt? Har dette endret seg over tid, eller har det alltid vært sånn? Det er kanskje nyttige spørsmål å stille seg selv.

Det med å sette seg inn i hvordan andre har det og hvilke konsekvenser valgene dine har er mulig å jobbe med i terapi, hvis det er sånn at du strever spesielt med dette.

Som du selv skriver så er det imidlertid ofte sånn at de som strever med empati eller i liten grad tenker over andres opplevelse av hendelser ikke ser poenget med å bli bedre på det, nettopp fordi de ikke kjenner spesielt mye dårlig samvittighet for det.

Jeg vil råde deg til å snakke med psykologen om dette, og også hvor sint du er. Jeg kan forstå at du er redd for tilleggsdiagnoser, men om du ønsker riktig behandling og faktisk god hjelp av og i terapi, er du nødt til å forsøke være ærlig.

Det vil også være lettere for deg å både finne ut av dette med konsekvenstenking og empati i samtale med en annen som kan hjelpe deg med å finne de riktige spørsmålene og hvilke svar du sitter med. Sinne er en vanlig og viktig følelse, men om sinne blir aggresjon mot deg selv eller andre er det viktig å jobbe med det.

I tillegg kan det være veldig nyttig å finne ut hvorfor du er så veldig sint. Vi kaller ofte sinne en stor følelse, fordi den både kan kjennes overveldende ut, og kan "skjule" mange andre følelser.

Tenk på det som en slags forsvarsfølelse, vi kjenner oss ofte sinte hvis grensene våre er tråkket over eller vi opplever vi må beskytte oss selv. Da er det noen ganger sånn at vi blir sinte når vi egentlig er triste eller redde, for eksempel. Det å finne ut av hvordan dette er for deg, tror jeg kan være veldig viktig.

Jeg håper derfor du snakker med psykologen din om alt dette. Du kan for eksempel ta med det du har skrevet til oss, og svaret du har fått.

Jeg legger også ved noen artikler, og ønsker deg lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no