Ingen hvordan jeg har det, siden jeg ikke tørr å si det til noen.

Hei,

Så fint at du skriver til oss i ung.no.

Du kjenner på behovet for å dele med noen om hvordan du faktisk har det, men tørr ikke snakke med noen om det du sliter med, og om tanker og følelser.

Jeg forstår at du synes det er vanskelig å ta steget ut til å snakke med noen om det du har inni deg. Kanskje du er redd for at det ikke vil bli tatt nok på alvor?

Frykten for å ikke bli forstått holder mange unna det å oppsøke hjelp. Det er synd.

Å stole på noen er et valg. Å ta steget med å snakke med noen om hvordan du har det er et viktig og riktig valg. Du kan ikke klare alt alene når livet er så vondt og vanskelig.

Både lærer, rådgiver og helsesykepleier har taushetsplikt. Dine foreldre ønsker nok bare det beste for deg og elsker deg betingelsesløst. Jeg tror de vil gjøre alt de kan for å hjelpe deg.

Det å ikke dele med noen eller være åpen med noen om hvordan du har det, gjør at du lager deg oppfatninger som du tror andre har om deg. At du er gal/dum person, en som skulker og ikke bryr seg. Slik "magisk tenkning" blir ofte bare verre, hvis du fortsetter å holde ting inni deg. Er det da ikke bedre at noen heller vet sannheten?

Kanskje du kan vise foreldrene dine dette innlegget i ung.no?

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no