Jeg får dårlig samvittighet av å reise fra min far, hva gjør jeg?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du er så usikker.. Det er helt forståelig at du har medfølelse for din far og at du tenker mye på dette.

Som du skriver så sier faren din ofte at han er glad i deg og at han savner deg når du er borte og det er jo veldig fint. Men, det vil nok ikke si det samme som at du skal være sammen med din far for alltid og det vet nok din far også.

Det er helt forståelig at du og din far har fått et spesielt forhold etter at din mor døde. Det er trist at hun er borte og redselen for å miste andre man er glad i kommer mange ganger sterkere fram etter dødsfall. Tenker at det kanskje kan handle om trygghet/utrygghet både for deg og han?

Det som mange ungdommer forteller er at når man bor sammen med en av foreldrene så kjenner de på et ansvar for at den voksne skal ha det bra. Når den voksne bare er en så blir tryggheten litt mindre.

Når man føler seg utrygg så kommer gjerne dette fram om kvelden og natten. Sansene forsterkes og du hører og sanser mye bedre enn om dagen. Dette vekker opp alarmberedskapen i deg og du får disse tanken om hvordan dette skal gå. Hører kanskje rart ut da du ikke har tenkt disse tankene før, men prøv å kjenne etter inni deg hva det er du egentlig er redd for.

Det er mange ungdommer som kjenner på at livet endrer seg når en av foreldrene dør. Mange kjenner da på et annen type hverdag der det også kan ligge en del stress bak. Det er ikke alltid så lett å finne ut hva dette stresset egentlig består av, da det ligger inni kroppen. Hvis du bruker mye energi på å tenke at din far vil bli lei seg og føle seg alene så er jo ikke det gode følelser. Du kan derfor ta ansvaret over på deg og det blir jo ikke helt riktig. Det er din far som er voksen og han skal klare å ta vare på seg selv og ansvar for sitt liv om du reiser bort et år. Kanskje kan du også prøve å motivere han til å komme å besøke deg hvis du drar?

Tenker at du nå kan finne fram forstørrelsesglasset og prøve å være litt detektiv i eget liv. Bruk tid på å tenke igjennom hva det er du er redd for. Du skriver litt om at faren din blir til å savne deg, men hva handler det om? Blir du da usikker på hvem som skal være der for han? Du vet at når du har alarmberedskapen på inni deg så tenker du ofte katastrofetanker og da ser du nok for deg din far som sitter alene hjemme og savner deg et helt år.

Det kan nok være lurt av deg å snakke med din far om dine tanker og følelser. Det å si noe om at du ikke helt vet hvordan dette skal gå og hva han tenker om det. Prøv å formidle at dette er noe du vil og at det er mange andre ungdommer som gjør det samme. Det kan jo være at han da vil si at han synes det er fint at du vil dette da han kanskje tror at du helst vil være hjemme med han, nettopp av omtanke for han. Slik er det mange ganger når man ikke snakker sammen om det som er litt vanskelig og det man gruer seg litt å ta opp. Når man tar disse samtalene så løser gjerne ting seg på en god måte og det kjennes godt ut etterpå.

Som du ser så kan du snakke med din far om dette, men husk at det vil være en trist følelse hvis du drar, men det er ikke en farlig følelse. Dere klarer nok begge å stå i dette sammen.

Ønsker deg masse lykke til og håper at du får oppfylt ditt ønske. Ønsker deg en fin ungdomstid og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.